Gå til sidens hovedinnhold

22. juli sett fra høyre

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har som mange andre vegret meg for å si noe offentlig om 22. juli. Når jeg likevel har tatt oppfordringen om å skrive om min egen opplevelse, er det fordi jeg i yrket mitt som journalist har forsøkt å betrygge andre til å snakke om 22. juli, selv om de kanskje fryktet for livet den dagen. Kanskje er det da tid for å ta bladet fra munnen selv også.

For ti år siden var jeg 18 år og selv en ivrig ungdomspolitiker, som fylkesleder i Nord-Trøndelag Unge Høyre på andre året. Det føles uendelig lenge siden, men akkurat den dagen står klart for meg. Fredag 22. juli 2011 hadde vi i Unge Høyre-gjengen begynt på en kurshelg på en hytte i Verran. Det var i hele tatt stor optimisme foran kommunestyre- og fylkestingsvalget den høsten. På ettermiddagen begynte vi å få meldinger hjemmefra om å sjekke TV og nettaviser.

Et terrorangrep i Oslo. I begynnelsen antok jeg at radikale islamister måtte stå bak. Ikke fordi det var så utenkelig at det kunne være «en av oss», men fordi landet hadde blitt truet med islamistisk terror før. Så fikk vi høre om skyting på AUFs sommerleir på Utøya. Vi trodde først det var en morbid spøk. Men nei, det var en norsk, sinnsforstyrret høyreekstremist som løsnet skudd.

Slik jeg husker det, senket det seg en stemning av maktesløshet og kanskje apati over oss. Det ungdomspolitiske miljøet er tett. Dette var mennesker vi hadde hørt om, møtt eller kjente. Vi ble der vi var, snakket sammen, heiste flagget på halv stang og tente lys. Jeg fikk etter hvert rede på at de jeg kjente i AUF den gangen, var enten kommet i sikkerhet eller ikke på Utøya i det hele tatt. Det er vanskelig å forestille seg hvordan de som ikke fikk oppleve den lettelsen, må ha følt det. Men jeg husker godt det øyeblikket alene foran TV-en om morgenen den 23. juli, der en av de drepte blir navngitt for første gang. Da tok jeg til tårene.

Traumet fra 22. juli hang over valgkampen det året. Arbeiderpartiet var mest av alt i sorg og engstelige for å bli forstått dit hen at de bad om sympatistemmer. Vi som tilhørte andre partier, var livredde for å si eller gjøre noe som opplevdes ufølsomt eller hensynsløst. Jeg husker AUF-ere som fikk panikk og begynte å gråte da ballonger sprakk. Vi andre visste ikke hvordan vi skulle ta det, så vi ble bare stående der. Det var helt fortvilet.

Det tror jeg også er den viktigste forklaringen på hvorfor så mange ikke ville si eller spørre for mye om 22. juli. Vi som ikke var AUF-ere, ønsket jo ikke å fråtse i andres tragedie, ei heller å mene noe om hva de etterlatte kunne rette sorg eller sinne mot. Vi tok del i den nasjonale traumebearbeidelsen. Så kjente vel en del på at vi behøvde å få grusomhetene på avstand.

Historien om 22. juli har mange lag. Selv ble jeg fylkesleder for en ung gutt som hadde vært på Utøya sammen med venner i AUF, uten å være medlem, og som meldte seg inn i Unge Høyre etterpå. En av vennene hans ble drept. Jeg skrev til Unge Høyres Landsforbund at jeg hadde snakket med ham og moren hans, og spurte om andre hadde erfaringer i møte med Utøya-overlevende. Jeg fikk aldri noe svar. Jeg har skjemtes over at jeg ikke klarte å snakke ordentlig med ham om 22. juli. I stedet ble jeg stram da andre nevnte terroren med ham til stede, i frykt for at han skulle gjenoppleve noe fælt. 22. juli var en levende realitet som vårt vesle ungdomsmiljø måtte forholde seg til.

Etter terroren fikk alle ungdomspartier et stort tilsig av nye medlemmer. De nye som jeg møtte i Unge Høyre og andre steder, var reflekterte ungdommer som brydde seg på ordentlig. De kunne ha fått utløp for sitt engasjement på mange andre felt, som idrettsfolk, musikere, leksehjelpere, besøksvenner eller konfirmasjonsledere, men valgte politikken. Ikke for å ri på en stemningsbølge, men fordi de følte seg kallet på der og da, er det inntrykket jeg sitter igjen med ti år etter.

Ikke så mange av oss som var med på hytteturen med Unge Høyre, er med i partiarbeid lenger, men noen er det. Samtlige av oss som ikke er det, er i noe monn samfunnsbevisst. Det tror jeg også gjelder for de fleste av de som meldte seg inn i partiet etter terroren.

Jeg tror at hver generasjon vil bli stilt overfor noen slags gjennomgripende krise som krever noe av hver enkelt. Vi velger ikke selv hvilken krise det blir. Alle vi som var med i ungdomspolitikken den gangen, har blitt 22. juli-generasjonen. Jeg antar at det fortsatt er opp til oss selv hva det skal bety.

Kommentarer til denne saken