26. november 1942 i perspektiv

26. november bør være en dag for å minnes nazistenes ofre. Men datoen bør også være en påminnelse om hvilke menneskelige konsekvenser det kan få når et konspirasjonsteoretisk begrunnet tankegods blir statsbærende ideologi og omsettes i praksis innenfor totalitære politiske rammer, skriver forsker Kjetil Braut Simonsen. Bildet viser Donau som legger fra kai i Oslo. Om bord var 532 norske jøder som ble fraktet til utryddelsesleirene.

26. november bør være en dag for å minnes nazistenes ofre. Men datoen bør også være en påminnelse om hvilke menneskelige konsekvenser det kan få når et konspirasjonsteoretisk begrunnet tankegods blir statsbærende ideologi og omsettes i praksis innenfor totalitære politiske rammer, skriver forsker Kjetil Braut Simonsen. Bildet viser Donau som legger fra kai i Oslo. Om bord var 532 norske jøder som ble fraktet til utryddelsesleirene. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.26. november 1942 er en av de mørkeste dagene i norsk historie. 25.-26. november arresterte norske politienheter – etter ordre fra Det tyske sikkerhetspolitiet - jødiske kvinner og barn over hele landet. På dette tidspunktet var jødiske menn over 15 år allerede blitt arrestert, i Trondheim under unntakstilstanden 6.–12. oktober 1942 og deretter over hele landet 26. oktober.

Klokken 14.55 torsdag 26. november la troppetransportskipet D/S Donau ut fra Utstikker 1 ved Amerikalinjens kai i Oslo. I tillegg til mannskap og vaktstyrker var 529 jøder fra Norge – menn, kvinner og barn – ombord. Jødene som ble arrestert på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge nådde ikke frem til Oslo til planlagt tid, og en ny større deportasjon ble derfor organisert 25. februar 1943. Til sammen 773 jøder ble deportert under den tyske okkupasjonen. 38 av dem overlevde. Mer enn en tredjedel av jødene som befant seg i Norge da Hitler-Tyskland invaderte landet ble myrdet.

Et europeisk folkemord

Arrestasjonene og deportasjonene av de norske jødene var selvsagt ingen isolert hendelse, men inngikk i et utryddelsesprosjekt som omfattet hele Europa. Samlet sett ble seks millioner jøder myrdet. Tallene fra de enkelte landene er ikke noe mindre rystende. I Polen ble omtrent 90 % av den jødiske befolkningen drept, i Hellas lå antallet på over 80%. I Nederland mistet omtrent 70 % av den jødiske befolkningen livet under Holocaust.

Holocaust i Norge – et lite og perifert land i Europa, hvor det bodde et svært lite antall jøder – forteller oss mye om det nazistiske utryddelsesprosjektets totale karakter. Som Odd-Bjørn Fure har uttrykt det søkte det nasjonalsosialistiske styret «å samle alle jøder i Europa – fra Trondheim til Kreta, fra Bourdeaux til Minsk – med det ene formål: å drepe dem». Selv små utposter i utkanten av Europa, som Ålvik i Hardanger, ble rammet.

Den konspirasjonsteoretiske antisemittismen

Hvordan kan masseforbrytelser i en slik størrelsesorden forstås og forklares? Historikernes svar her må nødvendigvis være sammensatte. Holocaust var ikke et resultat av et enkeltstående, rettlinjet historieforløp. Forfølgelses- og drapspolitikken ble snarere radikalisert gjennom etapper, og gangen og takten i politikken varierte betydelig i de forskjellige områdene som befant seg under nazistisk kontroll. I de tidligere sovjetiske territoriene ble sivile jøder skutt og drept i masseomfang allerede under den tyske invasjonen sommeren og høsten 1941. I østområdene ble også massedrap en integrert del av hverdagslivet, og foregikk til dels åpent i samfunnet. I Vest- og Sentral-Europa ble jødene i kontrast til dette deportert til drapslokalitetene i øst, hvor de ble myrdet.

Det faktum at tusenvis av mennesker var involvert, direkte eller indirekte, i nazistenes antijødiske politikk kan ikke forklares kun ut ifra deres ideologiske oppfatninger og motiver. Også andre forhold – som for eksempel gruppetrykk, lydighet overfor autoriteter og brutaliseringen som ledsaget krigsutviklingen – spilte inn. De nazistiske institusjonene var også organisert på en måte som understøttet en brutal praksis. I løpet av 1930-tallet ble for eksempel det tyske politiet underlagt SS og løsrevet fra rettslige bindinger.

En helt avgjørende forutsetning for Holocaust var likefullt den antisemittiske ideologien. Nazistene hevdet at «motsetningen mellom rasene» utgjorde historiens og politikkens drivkraft: at det foregikk en kamp– på liv og død – mellom «den germanske rase» og en påstått «jødiske verdenssammensvergelse». Etter utbruddet av andre verdenskrig ble disse konspirasjonsforestillingene brukt til å tolke krigsutviklingen. I den nazistiske propagandaen ble det slått fast at en mektig internasjonal sammensvergelse trakk i trådene bak alle nasjonalsosialistenes fiender: Stalins Sovjetunionen, Churchills England, Roosevelts USA, eksil-regjeringene eller motstandsbevegelsene i de okkuperte områdene. Forfølgelses- og drapspolitikken ble dermed skildret som en forsvarskamp – rettet mot en jødisk overmakt. Slike påstander ble også fremmet av sentrale aktører i det norske NS-styret i Norge.

I en tale holdt i Trondheim 6. desember 1942 – litt over en uke etter Donau-deportasjonen –hevdet for eksempel NS-fører Vidkun Quisling at jødene trakk i trådene bak alle nasjonalsosialismens motstandere: At de «som kjemper mot NS i dag, kjemper sammen med den revolusjonære jødedom som slavebinder folkene».

Sentrale føringer og lokale initiativer

Et sentralt trekk ved den nazistiske forfølgelses- og drapspolitikken, var også at den var preget av en dynamisk vekselvirkning mellom sentrum og periferi. Høsten 1942, da de norske jødene ble arrestert, var fysisk tilintetgjørelse som løsning på «jødespørsmålet» for lengst etablert som rådende praksis. Siden sommeren og høsten 1941 var jøder – menn, kvinner og barn - blitt skutt i stor skala. Tilintetgjørelsesleirene ble konstruert og tatt i bruk i løpet av senhøsten 1941 og vinteren/våren 1942. Våren og sommeren 1942 økte også deportasjonene av jøder fra Vest- og Sentral-Europa i omfang.

Tilintetgjørelsen av jødene var utvilsomt støttet og sanksjonert fra øverste hold i det nazistiske systemet. Likevel åpnet dette systemet også for stor lokal improvisasjon. Faktisk ble radikaliseringen av regimets antijødiske politikk fra diskriminering og forfølgelse til folkemord drevet frem gjennom en vekselvirkning mellom generelle rammeordrer og signaler ovenfra og initiativer nedenfra. Den britiske historikeren Ian Kershaw opererer med begrepet «working towards the Führer». Med dette sikter han til at ulike instanser og aktører i det nazistiske systemet tok stadige initiativer som ble antatt å være i tråd med «Førerens vilje». Hitler og andre sentrale nazitopper – som SS-leder Heinrich Himmler – sanksjonerte og belønnet på sin side gjerne nettopp de mest ytterliggående og umenneskelige initiativene fra sine underordnede. På denne måten la de sentrale instansene i Hitler-Tyskland til rette for stadig mer brutale fremgangsmåter overfor jødene – uten at det nødvendigvis ble kommunisert gjennom eksplisitte og direkte ordre.

Dette danner også en viktig ramme for å forstå arrestasjonene, deportasjonene og til syvende og sist drapene på jødene i Norge. Disse aksjonene var selvsagt helt og fullt i tråd med Hitler og naziledelsens overordnede mål. Men tidspunktet for arrestasjonene og måten de ble gjennomført på, tyder på at initiativet kom fra Det tyske sikkerhetspolitiet i Norge. De jødiske mennene i Trøndelagsdistriktet ble arrestert under den sivile unntakstilstanden i området 6–12. oktober 1942, som et ledd i et bredere fremstøt mot reelle og innbilte motstandskrefter. Det konkrete påskuddet for arrestasjonen av de mannlige jødene over hele landet var sannsynligvis en hendelse på Haldentoget 22. oktober 1942, der grensepolitimannen Arne Hvam ble skutt og drept av en flyktninglos idet han var i ferd med å oppdage en gruppe jødiske flyktninger. Drapet på Hvam synes å ha gitt Det tyske sikkerhetspolitiet et kjærkomment påskudd til å sette i gang forberedelser til massearrestasjoner. Men initiativet var selvsagt i tråd med generelle føringene fra Berlin, som at jødene i Norge før eller siden skulle tas.

Lokale variasjoner

Selv om Holocaust hadde gjennomgripende virkninger i alle områdene som befant seg innenfor nasjonalsosialistenes innflytelsessfære, varierte omfanget i ulike land og regioner. Danmark skiller seg ut i positiv forstand. Da det ble iverksatt arrestasjoner av danske jøder høsten 1943, lyktes det ikke mindre enn 95% av den jødiske befolkningen i landet å redde seg over til Sverige. Kontrasten til land som Nederland og Norge er slående. Her ble henholdsvis 70% og over en tredjedel av jødene myrdet.

Å forklare disse ulikhetene er utfordrende, og krever at man tar hensyn til flere ulike faktorer. Antisemittiske holdninger blant majoritetsbefolkningene, som hindret solidaritet og hjelp til de jødiske minoritetene, er en forklaring som ofte trekkes frem. Selv om forklaringen kan ha noe for seg, er det likevel ikke gitt at slike forhold var de mest avgjørende. I Nederland ble for eksempel en større prosentandel jøder myrdet enn i Frankrike – selv om Frankrike hadde langt sterkere antisemittiske tradisjoner før 1940 enn det nederlandske samfunnet.

Også ulikhetene mellom Norge og Danmark må analyseres med sammensatte forklaringer. I Danmark skilte det tyske okkupasjonsstyret seg ut som langt mindre brutalt enn i andre tyskokkuperte områder. I Norge ble det innsatt et Reichskommissariat, og SS fikk en relativt sterk posisjon i okkupasjonsstyret. I Danmark ble de gamle statsinstitusjonene derimot i stor utstrekning bevart, og det ble faktisk avholdt politiske valg så sent som i mars 1943.

I Norge fikk et hjemlig antisemittisk parti, NS, en posisjon i okkupasjonsstyret. NS fremmet antijødiske tiltak og initiativer på egenhånd og bisto den tyske okkupasjonsmakten i den antijødiske politikken. Frem til den ble avsatt, 29. august 1943, stod den danske regjeringen i kontrast til dette fast ved at det ikke fantes noe «jødeproblem» i landet, og at den ville bryte samarbeidet med okkupasjonsmakten dersom det ble innført antijødiske bestemmelser.

Fra et historiefaglig synspunkt er det dermed viktig å unngå enkle forklaringer, også på en opprivende hendelse som Holocaust. Sett ut ifra et menneskelig ståsted handler folkemordet på de europeiske jødene først og fremst om ufattelig mange menneskeskjebner: Eldre, ungdommer og voksne, som ble revet ut av sine hjem, transportert ut av landet på en umenneskelig måte og til syvende og sist enten ble myrdet umiddelbart eller gikk til grunne i et brutalt og umenneskelig leirsystem. I et slikt perspektiv bør 26. november være en dag for å minnes nazistenes ofre.

Men datoen bør også være en påminnelse om hvilke menneskelige konsekvenser det kan få når et konspirasjonsteoretisk begrunnet tankegods blir statsbærende ideologi og omsettes i praksis innenfor totalitære politiske rammer.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken