(Nidaros)

Man trenger ikke være etterforsker for å skjønne at det er noen logiske brister når vi nå for andre gang blir tvunget til nedstengning av samfunnet. Her er de fire mest åpenbare:

1. Men sa ikke Erna at dette var over?

Iveren etter å erklære korona for over var stor, og anledningen kunne simpelthen ikke utsettes. Med regjeringsskifte nært forestående ble det særlig viktig for Solberg-regjeringen å gjøre hevd på å være de som hadde overvunnet pandemien. I ettertid ser det mer ut som Tour de France-syklisten som hever armene over hodet for å feire seieren, men blir forbisyklet før han får passert mållinjen – og senere skadet, idet hovedfeltet kommer i monsterfart og meier ham ned. På mange måter minner tankegangen til Erna om Donald Trumps, da han ville at åpningen av samfunnet skulle sammenfalle med påsken 2020 – fordi det passet så godt inn med høytidens budskap. Moralen får være at et virus ikke er så lett å få til å forlate scenen når man helst ønsker det.

Les også

«Nei, at FHI endrer strategi betyr ikke at du hele tiden har blitt løyet for»

2. Hvorfor stenge ned der hvor smitten er minst?

Klart vi blir sure. Her trodde vi at problemet var over, og så må vi tilbake på hjemmekontor. Og skulle vi få behov for sosial kontakt, sørger de for at utestedene knapt holder åpent. Ikke får vi skålt med nære venner heller – ettersom vi må overholde «meteren». Og tro endelig ikke at du bare kan invitere folk hjem – også her er det begrensninger. Sist nedstengning var dette fullstendig logisk. Det var på barene smitten var mest utbredt, så det var ikke så mye å diskutere på det. Denne gang er det en annen variant av viruset som plager oss, og den smitter på skoler i store monn. Men skolene er det likevel ingen planer om å stenge. Foreldrene, derimot, som står for langt mindre smitte, blir pålagt eller anbefalt å jobbe fra hjemmekontor. Ja, det er sikkert grunner til at man gjør det på den måten, men utgangspunktet for å få folk med på en slik dugnad må da være at de skjønner logikken.

Les også

«Tom for argumenter? Ikke no’ problem – bare dra Holocaust-kortet»

3. Men kan man ikke bare utstede koronapass?

Så skal vi altså bli med på en dugnad for de uvaksinerte. Tror ingen hadde blitt med hvis det var innsalget. Uansett, er fakta at de som i sterkest grad blir rammet av de siste mutasjonene av covid-19 utvilsomt er de uvaksinerte. Uvaksinerte har nesten åtte ganger større risiko for innleggelse på sykehus for covid-19, sammenliknet med fullvaksinerte. FHI-rapporten fra første uken i november viser at selv om uvaksinerte nå utgjør et soleklart mindretall av befolkningen, sto de for 47 prosent av sykehusinnleggelsene i uke 44. Selvsagt er det noen vaksinerte også, men de blir i ekstremt mye mindre grad så syke at de havner på sykehus. Så, i stedet for at man innfører koronapass som sørger for at de som, av egen overbevisning, ikke vil beskytte seg selv slipper å bli utsatt for fare, stenger man barene ved midnatt for alle. Og tvinger utestedene til konkurs ved å innføre én-meters-regelen i tiden på året hvor de normalt ville hatt høyest inntekter.

Les også

«Hva gjør vi med Titanic-passasjerer som nekter å gå i livbåtene?»

4. Hvorfor har man fortsatt kapasitetsproblemer, 21 måneder etter at covid-19 dukket opp?

«Helsetjenesten står i knestående nå», kunne hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund ved St. Olavs hospital, Maiken Isachsen-Hagen, fortelle i et intervju med Nidaros onsdag. Hun forteller at det ikke er uvanlig at folk gråter på jobb, i fortvilelse over det høye arbeidspresset. Det er lett å skjønne at nedstengning kan bli nødvendig i en slik situasjon. Det som ikke er fullt så lett å skjønne, er at man fortsatt sliter med kapasitetsproblemer. Spørsmålet stilles også fra medisinsk hold: «Det må være bedre på alle måter å sørge for bedre kapasitet på sykehusene? Hva venter man på? Neste pandemi? Hvorfor stiller ingen journalister disse spørsmålene? Nå er folk lei, altså. Dette er jo elendig av politikerne og av helseforetakene», skriver allmennlege Karim Sayed på Facebook.

Å stille spørsmål ved dette, er ikke det samme som å si at man ikke vil være med på å bidra. Men at myndighetene denne gang vil oppleve at langt flere protesterer, er åpenbart. Og ikke minst forståelig.

Musiker Erik Honoré summerte frustrasjonen opp på en fortreffelig måte på Facebook tirsdag kveld:

— Mens vi venter på at kultur- og serveringsbransjene enda en gang får tildelt dugnadsjobben for å beskytte et underbemannet helsevesen og Charter-Sveins hellige frihet, hvorpå Honoré siterer fra Snorre Valens kommentar fra samme dag:

— For kveldens pressekonferanse har jeg et ønske: Å høre spørsmålene «trenger vi virkelig dette?» (…) og kanskje viktigst: «Hva er planen deres på sikt? Skal vi fortsette å innrette livene våre fra pressekonferanse til pressekonferanse i møte med et virus som kan plage oss i årevis?».