Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I lørdagens utgave av Trønderdebatt hadde Ola Hammer Langleite et særdeles nødvendig innlegg på trykk. Innlegget med tittelen «Nei til økonomisk vekst, ja til et bedre samfunn» legger opp til ettertanke og refleksjon, da budskapet utfordrer flere etablerte strukturer i dagens samfunn.
Av særlig interesse viser Langleite til at vi i perioden 1990–2009 økte vår private pengebruk med 62 prosent, vårt klesforbruk med 72 prosent og vi opplevde en tredobling i forbruket av møbler. Og har vi blitt lykkeligere av å stadig jobbe og forbruke mer? Svært lite tyder på det.
Nei til økonomisk vekst, ja til et bedre samfunn !
Partiet Sentrum har vedtatt politikk på å gi småbarnsforeldre en rett til 6-timers arbeidsdag fram til barnet er fylt 3 år. Vi ønsker også en debatt om en generell rett til 6-timers arbeidsdag velkommen. På denne måten utfordres det narrativ som er så implementert i oss at det følges automatisk og nærmest slavisk: higen etter stadig vekst, økonomisk som sådan. Vekst ligger som en forutsetning og premiss for nærmest alt vi gjør. Vi skal jobbe mer, tjene mer, forbruke mer, trene mer og få tilgang på flere materielle duppeditter. Vi må stille oss følgende spørsmål: Er litt mindre kjøpekraft en for stor pris å betale for mer fritid? For at klimaet kan oppleve mindre trykk som følge av mindre forbruk og nedgang i arealutbygging? For å være enda klarere: Er økonomisk vekst likelydende med økt velferd? Eller kan mer tid til nære relasjoner og hobbyer gi en følelse av bedre velferd?
Også for klimaets vedkommende er det viktig at vi ikke skal hige etter vekst. Veksten i velferd og materielle goder fører ofte til arealinngrep i naturen. Et eksempel fremgår i lørdagens utgave av Aftenposten, hvor et gigantprosjektet med ny motorvei og jernbane fra Sandvika til Hønefoss er omtalt. Den nye veien skal legges over særs verdifull natur som er hjem for flere sårbare arter. Prosjektet vil gjøre voldsomme og irreversible naturinngrep. Prosjektet henger ikke på greip når vi vet at arealinngrep utgjør en eksistensiell trussel for naturmangfoldet. Regjeringen viser liten vilje til å stanse prosjektet, til tross for at Arbeiderpartiet vil «stanse tap av natur og sikre vekst og velferd i fremtiden uten å ødelegge naturen». Dessverre må de fire siste ordene i den setningen vike for vårt behov for å spare minutter fra A til B.
Jeg mener at en innføring av 6-timers arbeidsdag er overmodent. Det bidrar mulig til mindre vekst og kjøpekraft hos den enkelte, men vi får mer tid til andre ting, for eksempel familie, venner og øvrige fritidssysler. Vi ser en utvikling i at stadig flere land etablerer prosjekter for å gjøre noe med den tredemøllen som stadig går fortere og fortere. Tidligere i år kunne vi lese at Storbritannia prøver ut firedagers arbeidsuke. Lignende prosjekter er etablert i Irland, USA, Australia og Canada. Også i Norden er det bevegelse omkring redusert arbeidstid. Den finske statsministeren, Sanna Marin, tar til orde for kortere arbeidsuke. I 2020 vedtok hennes parti å innføre 6-timers arbeidsdag uten å senke lønningene.
Det er på tide å blåse ordentlig liv i debatten rundt 6-timers arbeidsdag. Dette skylder vi oss selv som mennesker, arbeidstakere, samfunnet og klimaets tilstand for øvrig. Vi må utfordre nyliberalismens stadige raskere tempo og krav til hver enkelt av oss. Vi må skape en hverdag hvor vi i større kan leve, og ikke bare eksistere.