«Fuck deg!» «Gamle drittunge!» «Hvem faen tror du at du er, jævla horefaen!» Ordene brøles av 13-årige Hamza på en skole i Oslo, mot lærere, assistenter og medelever. Den unge gutten og hans ett år eldre bror, Ahmed, er blant Oslos problembarn og ungdomskriminelle. De sliter på skolen, slår medelever og trakasserer lærere. Mange er redd dem. De banker andre barn, raner ungdommer med kniv, selger hasj og går med machete under klærne, utøver vold og kommer med trusler mot miljøarbeidere, politifolk og fengselsbetjenter.

Den rystende historien om det unge brødreparet sto å lese i Aftenposten for en tid tilbake. Til sammen er de to brødrene anmeldt hele 136 ganger, og barnevernet har mottatt minst 112 bekymringsmeldinger om dem. Etter flere opphold på barnevernsinstitusjoner, ble de to guttene – etter forslag fra sin mor – sommeren 2019 sendt til familie i Irak, uten returbillett. Senere kom de likevel hjem til Norge, og i dag er de dømt for en rekke forhold og soner i et norsk fengsel.

Denne sterke historien løfter fram noen faglige, etiske og politiske problemstillinger: Hvordan skal samfunnet håndtere barn og ungdom som sliter med å tilpasse seg kollektivets forventninger og som faller utenfor samfunnets normer? Ofte er dagens diskusjoner om barnevernssaker svart-hvite og unyanserte, men for barnevern, politi og skole innebærer de en rekke krevende dilemmaer: En skal ivareta hensynet til det enkelte barn, som er sårbart og trenger hjelp for å komme på rett kjøl. Samtidig har også samfunnet rundt behov for å beskyttes. Det er lett å trå feil når en balanserer mellom ulike hensyn.

I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygget opp en rekke institusjoner for barn som myndighetene av forskjellige grunner ikke ønsket at skulle bo hjemme i oppveksten. De fungerte som datidas «Irak». Her ble «vanartede» og «forsømte» barn, barn som ble regnet som kriminelle og usedelige eller som sto i fare for å bli det, plassert. Myndighetene mente at ungenes bakgrunn og oppvekstforhold var såpass vanskelig at deres liv ville kunne forbedres hvis de ble tatt bort fra sitt hjem og i stedet fikk vokse opp på en institusjon.

For skolehjem som Bastøy, Toftes Gave og Falstad Opdragelsesanstalt var intensjonen å gjøre barna til moralske og nyttige samfunnsborgere. Tanken var at undervisning, arbeid, disiplin og en oppdragelse med «kristelig Aand» skulle omdanne «vanartede gutter» til å bli «hæderlige og nyttige medlemmer af Samfundet», som det het på Falstad i Levanger i 1901.

I disse institusjonene bodde og levde barn og unge i kortere eller lengre perioder i sin oppvekst, som en del av et nytt og omfattende offentlig omsorgs- og forsørgelsesapparat som ble bygd opp i denne perioden. Fattig bakgrunn og vanskelige familieforhold var det som oftest gjorde at barn ble tatt ut av sine opprinnelige familier. Noen barn var foreldreløse, andre hadde ugifte foreldre, kom fra økonomisk svake hjem eller hjem som var regnet som uegnet å vokse opp i. Noen av ungene ble satt bort med tvang, andre fordi foreldrene ønsket det.

Det enkelte barnet kunne gjennom oppveksten oppleve å bli flyttet mellom fosterhjem, foreldrehjem og ulike institusjoner: tvangsskoler, spesialskoler, skolehjem og barnehjem. Felles for disse institusjonene var at de var I foreldrenes sted, for å bruke en boktittel av Harald Thuen.

Idégrunnlaget og inspirasjonen til disse institusjonene kom fra andre europeiske land, der nye idealer for barneoppdragelse gjorde seg gjeldende på slutten av 1800-tallet. Flere av dem var reist som alternativ til ordinær skole og fengsel, i ei tid med politisk tro på store, segregerende institusjoner.

En bakgrunn for dem var den nye folkeskoleloven av 1889, som samlet alle barn i samme skole. Det skapte et behov for «å rense» klassene for dem som av ulike grunner ikke passet inn i det ordinære skolesystemet. Men bortsettinga av barn hadde også sammenheng med et mer omfattende nasjonalt, sosialpolitisk reformverk i årene rundt forrige århundreskifte, begrunnet i behovet for vern av barn.

I det moderne industri- og velferdssamfunnet utviklet det seg dessuten nye normer for levesett og atferd, blant annet knyttet til bofasthet, fast arbeid, stabilitet og selvkontroll. Samtidig utviklet det seg en diagnostiserende kultur med testing av og differensiering mellom mennesker. Forventningene om tilpasning og innordning var sterke, og de som falt utenfor standardene ble utdefinert som «de andre», og marginalisert eller kontrollert. Likhets- og inkluderingsnormer ble ofte oversatt til enhetsnormer. De barna som ikke passet inn, vokste opp på siden av det ordinære samfunnet, i en form for sosialt og kulturelt utenforskap.

For 15-20 år siden ble det offentlig oppmerksomhet om skolehjemmenes historie i Norge, med diskusjon om de negative og uheldige følgene av dem. Tidligere institusjonsbarn hadde da i lengre tid fortalt om feilplassering, overgrep og mangelfullt innhold i institusjonene, og det ble nedsatt flere granskningsutvalg for å undersøke forholdene.

Den offentlige oppmerksomheten førte med seg forskning, der fagfolk som Astri Andresen, Kjersti Ericsson og Harald Thuen gjorde faglig nybrottsarbeid. En vanlig tolkning av det institusjonssystemet som utviklet seg, var at det ikke var barnet som sto i sentrum for denne velferdspolitikken. Institusjonsplasseringa skulle heller tjene andre formål. Den dreide seg om de voksnes behov eller om beskyttelse av samfunnet mer generelt.

Et hundreår etterpå strever hjelpeinstansene med de samme dilemmaene. I eksemplet fra Oslo, hevder barnevernet at deres oppgave er å ivareta barnets beste, ikke å beskytte samfunnet mot barn som kan utgjøre en trussel. Statsadvokaten er opptatt av det motsatte: At samfunnet må beskyttes mot farlige ungdommer som Hamza og Ahmed.

Hamza og Ahmed følte seg ofte utestengt fra samfunnet. De ble ikke bedt i bursdager eller fikk være med og sparke fotball. «Han sitter bare på en benk i friminuttene», het det om en av guttene. Utenforskap kan skape grunnlag for kriminalitet eller radikalisering.

Barna på Bastøy, Falstad og andre skolehjem ble også ekskludert fra samfunnet, konkret i form av institusjonsplassering, billedlig i form av å bli definert som problem. Myndighetenes håndteringer av barna var med på å kategorisere dem som avvikende. Slik bidro det til å skape og forsterke en følelse av utenforskap – en opplevelse mange bar med seg resten av livet.

Forholdet mellom inkludering og utenforskap er et sentralt politisk tema i dag. Det bærer i seg noen spenninger. Skal en bli inkludert i samfunnet må en tilpasse seg noen dominerende normer for hvordan en skal leve. Det kan bety undertrykking av avvikende normer, gjerne det som er etnisk, sosialt eller økonomisk forskjellig fra dem som har definisjonsmakten og legger premissene i samfunnet. Å manøvrere i dette landskapet er uhyre krevende.

Da er det viktig å huske at dem det dreier seg om, kan være 13 år. Som Hamza. Et barn.

Dette innlegget ble først publisert i VG.