Dette var en vårlig syssel som utspant seg på fuktige barflekker som kom til syne etter at snøen hadde smeltet. Også på Skjefte hvor jeg vokste opp.

For alle som har vokst opp med sparebøsse fra Stod og Steinkjer Sparebank er dette gode minner. Men neppe for dagens unge som vokser opp i et kontantløst samfunn. Det blir liksom ikke samme leiken å «vippse»…

Slik foregikk spillet: Det ble tegnet opp en strek på bakken i 50–60 cm bredde. Man skritta opp avstanden, ca. 5 – 6 meter. Og det krevde en viss kasteteknikk for å få mynten til å lande presist på streken.

Bak streken ble det tegnet opp et felt som utgjorde «døden». Landet du der var du «dau» og ute av spillet. De myntene som havnet der ble en del av potta som det ble kjempet om. Havnet mynten på streken var du vinner, såfremt ingen annen kasta deg av streken med sin mynt. Vinneren stakk av gårde med hele potta (og kunne fly på butikken og kjøpe seg rikelig med saftposer, bruspulver, karameller og tyggis) Det var ikke mye som ble puttet på sparebøssa, nei ...

Om to eller flere traff streken ble det omkamp disse imellom, eller at potta ble delt.

Var det kun to spillere som hadde truffet streken var alternativet å dele potta ved å kaste alle pengene til værs etter at de to hadde valgt seg «kron» eller «mynt». Den som valgte «kron», fikk alle myntene som landet med «kron»-sida opp. Men det var ikke gitt at han fikk størsteparten av potta.

Det ble òg utviklet og spilt etter regler som var preget av en sosialdemokratisk tankegang om å fordele gevinsten på alle. Det foregikk slik:

Vinneren valgte om han vile ha «kron» eller «mynt» før han kaster alle pengene til værs. Valgte han «kron», fikk han alle myntene som landet med kron-sida opp, og motsatt hvis han valgte mynt. Deretter var det den som kom nest nærmest streken, som fikk velge «kron» eller «mynt» og kastet så resten av pengene opp i lufta. Slik fortsatte det nedover i rekkene til alle pengene var fordelt.

Kobber-femøringene var store og tunge og de beste myntene å kaste med. Det hendte man kasta med svarte femøringer av jern òg. (Disse var produsert under krigen og hadde en viss samleverdi)

I denne leiken var det kun gutter som deltok (i hvert fall slik jeg husker) Som oftest var det «fair play», men det hendte ikke sjeldent at dårlige tapere, ofte gjestespillere fra tvilsomme nabostrøk (Reina og Tranabakkan), gikk til aksjon, og med kampropet «rana poto!» røsket de med seg hele potta. Slike hendelser førte uvilkårlig til håndgemeng og regelrette slåsskamper.

Gambling var da som nå, risikosport. «Å kast mynt» var altså ikke helt ufarlig, men ingen ble ruinert eller slått helseløs. Ingen eide noe mer enn innsatsen man hadde tapt og ei blåveis kunne man leve med…