At vi nådde målet om 90 prosent fullvaksinerte voksne viser hvor fantastisk privilegerte vi er i Norge, med en befolkning som har tillit til myndighetene. At stadig flere legger skylda for tiltakene på den lille gruppa uvaksinerte, er et farlig blindspor.

Akkurat nå er det tilsynelatende ingen som vet hvordan vi skal komme oss ut av pandemien. Men et vel så viktig spørsmål er: Hvordan skal vi sikre at tillitsnivået i samfunnet er høyt også etter at pandemien er over? I Østerrike demonstrerte anslagsvis 44 000 personer nylig mot strenge nedstengningstiltak som vaksineplikt. At land med i utgangspunktet lavere tillit til myndighetene ser seg nødt til å bøte for manglende tillit med tvang, er kanskje nødvendig. Men det vil neppe bidra til å øke befolkningens tillit til myndighetene. Vi er vanvittig privilegerte i Norge, hvor vi har kunnet bruke den allmenne tilliten i befolkningen som en ressurs under pandemien fra dag én. Det virket ambisiøst at 90 prosent av den voksne befolkningen skulle la seg vaksinere. Men det lyktes faktisk. Pr. 13. desember er 88,3 prosent av befolkningen over 18 år vaksinert med andre dose i Norge, i følge FHI. Helt frivillig.

Etter snart to år med pandemi begynner samholdet å knake i sammenføyningene også i Norge. Fram til den såkalte «gjenåpningen» i september var vi alle drevet fram mot samme mål: At en fullvaksinert befolkning var nøkkelen tilbake til en normal hverdag. Det målet finnes ikke lenger. Det var ikke nok med en fullvaksinert befolkning, for viruset smitter allikevel, vaksineeffekten holder ikke så lenge som man først antok, og noen fullvaksinerte blir allikevel alvorlig syke av covid. Omikronvarianten «endret spillereglene», for å sitere helsedirektør Bjørn Guldvog.

Det har blitt mer åpenbart enn noen gang at det er stor faglig uenighet om hvilken strategi som best kan lede oss ut av pandemien. Jeg skjønner godt at situasjonen er vanskelig for den nye regjeringa. De overtok et «gjenåpnet» samfunn, skal forholde seg til fagmyndigheter som selv sliter med å stake en entydig vei ut av pandemien, og ville antakelig ha blitt møtt med protester uansett hvilken linje de hadde lagt seg på. Da regjeringa annonserte den siste nedstengningen, var det første spørsmålet fra TV2s journalist hvorfor de ikke hadde gjort det tidligere. Samtidig er det stadig flere som er kritiske til at det innføres strenge nedstengningstiltak – også blant fagfolk. I tillegg til den helsefaglige usikkerheten, advarer flere ledende jurister om at selve demokratiet og rettsstaten er svekket etter snart to år med unntakslover.

Imens søker den folkelige frustrasjonen stadig nye utløp. Nå er det de uvaksinerte mange er sinte på. Det er på en måte lett å forstå, for de uvaksinerte er overrepresentert blant de som må legges inn på sykehus på grunn av covid. Den forholdsvis lille gruppa stod for oppunder halvparten av innleggelsene på grunn av covid i uke 49, ifølge FHIs ukesrapport. Dermed utgjør de uvaksinerte en stor del av den belastningen av helsevesenet som er myndighetenes hovedbegrunnelse for de strenge tiltakene. FHI understreker derfor viktigheten av at så mange som mulig vaksinerer seg.

Men samtidig er det allment kjent at belastningen på intensivavdelingene bare utgjør en del av den totale belastningen som skaper problemer for helsevesenet. Mange innleggelser på grunn av andre luftveissykdommer, mange utskrivningsklare pasienter og høyt sykefravær blant de ansatte bidrar sterkt til å sprenge kapasiteten på sykehusene og gir slitne og frustrerte helsearbeidere. I tillegg vil ikke høyere vaksinasjonsdekning stoppe spredningen. FHI skriver i rapporten for uke 44 at «[h]øy vaksinasjonsdekning bidrar til å bremse, men ikke stoppe spredningen».

Derfor er det noe uproporsjonalt ved det voldsomme sinnet som blir rettet mot de uvaksinerte. Selvsagt ville belastningen på helsevesenet ha vært lavere om enda flere lot seg vaksinere. Men det er ingenting som tyder på at nedstengningen ville ha vært unngått selv med 100 prosent vaksinasjonsgrad. Det virker åpenbart at det er strukturelle utfordringer som er den viktigste bakgrunnen for at vi nå står foran nok en nedstengning, og at veien ut ikke bare handler om omikronvirusets oppførsel, men også om strategiske valg basert på de ganske sprikende anbefalingene fra fagmyndighetene. I tillegg har terskelen for inngripende tiltak blitt lavere, i og med at nedstengningen på grunn av omikron er blitt gjort ut ifra et behov fra helsemyndighetenes side om å vite mer om hvordan viruset opptrer. Det ville neppe ha blitt godtatt av politikerne i mars i fjor. Derfor er de ensidige utfallene mot de uvaksinerte et blindspor.

Direkte farlig blir det når flere toneangivende stemmer gir de uvaksinerte skylda for hele uføret. «Tiltakene skyldes at noen få ikke vaksinerer seg», skriver Aftenpostens kommentator Joachim Lund. Ut ifra det jeg har lest er det ingen fagmyndigheter som har gitt ham belegg for å hevde noe slikt.

Enda lenger går Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i avisa Nordlys dagen etter: «De [sic] finnes de som setter egen frihet høyest av alt. Samtidig bidrar de til mer ufrihet for alle andre, senest denne uken, når myndighetene iverksetter kraftfulle tiltak og nedstengninger. Vaksinemotstanderne kan ikke lengre [sic] unndra seg at resten samfunnet nå holder dem ansvarlig for sine valg».

Fjellheim spør om «vi som samfunn har blitt misforstått liberale når Norge ikke bruker smittevernloven til å pålegge alle å vaksinere seg mot farlige smittsomme sykdommer. Er det ikke merkelig at det er for inngripende å ta vare på flokken?» Sosiologen Kjetil Rolness er inne på det samme, når han på Facebook spør: «Hvorfor er det helt utelukket å bruke noen som helst form for tvang mot vaksinevegrere og vaksinemotstandere, mens myndighetene åpenbart har få betenkeligheter med å utøve tvang mot hele befolkningen?».

Jeg hadde håpet og trodd at legen og samfunnsdebattanten Wasim Zahid satte punktum for en videre debatt om vaksineplikt i Norge med sin glimrende kronikk på NRK Ytring. Zahid advarer sterkt mot vaksineplikt, nettopp fordi han ser sammenhengen mellom den høye vaksinasjonsgraden og det høye tillitsnivået i samfunnet: «Frivillighet og tillit til helsemyndighetene har gitt oss rekordhøy vaksineringsgrad i Norge. Den tilliten må ikke ødelegges ved å bruke tvang».

Det er ingen selvfølge at samfunnstilliten er intakt etter pandemien. Akkurat det bør bli en mye viktigere problemstilling nå som pandemihåndteringa er inne i en kritisk fase og heller ikke har noen åpenbar utgang. Å få flere til å vaksinere seg, kan ha en samfunnsbyggende funksjon også på lengre sikt. Et godt eksempel er fastlegen som nylig fortalte om at han har brukt mye tid på å overtale sine utenlandsfødte uvaksinerte pasienter til å ta vaksinen. Denne gruppa er som kjent overrepresentert blant de innlagte, og mange av dem kommer fra land hvor tilliten til myndighetene er mye lavere enn i Norge. Legen hadde fått flere av dem til å la seg vaksinere. Det er ikke bare pandemibekjempelse, det er like mye inkludering i en av samfunnets viktigste, men godt skjulte verdier. Det samme kan man si om kristne som arbeider for å overtale andre kristne til å ta vaksinen, slik Vebjørn Selbekk gjorde nylig.

Alle som har forsøkt å diskutere med en ekte «anti-vaxxer» vet at det å bygge tillit er vanskelig når et menneske først har tatt steget over i en annen virkelighetsforståelse. Men vi skal heller ikke underslå at det fins andre uvaksinerte som rett og slett bare bekymret for den virkningen vaksinen vil ha på kroppen, eller som mener at risikoen ikke svarer seg i forhold til effekten og at pandemihåndteringa er et blindspor. Vi kan mene det er irrasjonelt, men det har faktisk hendt at dissentere har hatt rett før. Det er blant annet derfor liberale demokratier velger å ha rom for slike.

Men de som påstår at vaksinefornektere er egoister eller gjør ting enkelt for seg selv, aner ikke hva de snakker om. Å ikke stole på myndighetene er alt annet enn enkelt. Det betyr at du må manøvrere alene og finne ut av alt på egen hånd. Mange vaksineskeptikere betaler allerede en høy pris for sine valg. Noen har mistet jobber, andre har blitt utstøtt av familie og venner. Fordi jeg har valgt å stole på myndighetene, kan jeg bruke tida mi på annet enn å lese meg opp på ting jeg uansett ikke har forutsetninger for å vurdere. I dette valget ligger det også en kalkulert risiko for at myndighetene kan ta feil. Det er dette som er tillit.

Uriktige beskyldninger om at ei lita gruppe uvaksinerte er årsak til nedstengningene, vil ikke føre noe godt med seg. Det er myndighetenes ansvar å stake ut en forståelig og akseptabel vei ut av denne pandemien som ivaretar det høye tillitsnivået som har manifestert seg under pandemien. Vi skal leve sammen i et samfunn etter pandemien også.