Den nye regjeringskonstellasjonen, Ap og Sp, har flittig brukt begrepet vanlige folk. Den nye regjeringen skal drive en politikk for vanlige folk. Jeg har vært veldig usikker på hvilken kategori jeg tilhører. Og derfor ventet jeg med spenning på regjeringens statsbudsjett. Kanskje det kunne gi meg svar?

Dessuten har den nye regjeringen proklamert høyt og tydelig at den vil utjevne forskjeller mellom folk.

Tre milliarder kroner er avsatt på statsbudsjettet til reduksjon av el-avgiften. Til alle som betaler el-avgift. Strømprisen varierer hele tiden, men en lørdag i slutten av oktober kostet en kilowattime strøm bare sju øre i Midt- og Nord-Norge, mens prisen i resten av landet var på nesten 100 øre. Og det er forventet at prisforskjellene vil holde seg ut hele vinterperioden. Reduksjon i el-avgiften gir dermed større lettelser til velbeslåtte storforbrukere enn til lavinntektsgrupper. De med store hus og hytter og varmekabler i oppkjørseleni Midt-og Nord Norge kan gni seg i hendene.

Nå er jeg pensjonist, og har ikke barn i barnehage lenger. men de som har det kan alle glede seg over lavere makspris i barnehager, 1000 kroner pr barn, uavhengig av foreldrenes inntekt. Om familieinntekten er to millioner eller 400 000, får du den samme lettelsen.

Lavere veibruksavgift er til nytte for alle, også for de med de feteste og dyreste bilene. Jeg tilhørerde to av tre nordmenn som får skattelette. Jo, jeg må tilhøre kategorien vanlige folk.

Men jeg er opptatt av klima-og miljøpolitikk. Jeg er opptatt av at det offentlige forbruket må ned om vi skal klare å erstatte vår olje-og gassfinanserte økonomi med grønn næring. Pr.i dag bruker Norge 60 prosent av brutto nasjonalprodukt til offentlige tjenester. Mest av alle sammenlignbare land.

Jeg er opptatt av at vi per nå har en million pensjonister i Norge, om ikke lenge vi det være to yrkesaktive per pensjonist. En kjempeutfordring å finansiere dette. I tillegg er eldreomsorgen ikke tilfredsstillende per nå.

Derfor er landet nødt til å være mer behovsrettet i sin tildeling av offentlige velferdstjenester. Til de som trenger det mest.

Fag-og arbeiderbevegelse førte en kamp for å erstatte behovsprøvde ordninger med rettighetsbaserte, like universelle velferdsordninger. Det var i en overgangstid mellom ydmykende offentlig og privat forsorg og offentlig velferd. Nå har det gått mange år, og velferden har bredt seg til store deler av folket.

Å målrette velferdstiltak innenfor enkelte områder vil gagne de som trenger det mest (dette gjelder selvfølgelig ikke skole og helse). Alle vil fortsatt ha den samme rett, men adgangen vil bli vurdert etter økonomiske forhold. Fritidskortet, for eksempel, som forrige regjering innførte, skulle gi barn fra familier som ikke hadde betalingsevne, tilgang til fritidsaktiviteter. Det ble også fjernet av Ap/Sp-regjeringen.

Jeg er nok ikke helt vanlig likevel…