Gå til sidens hovedinnhold

Å måtte gi slike råd er til å grine blod av

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da #metoo bølget over verden for få år siden, var det noen av oss opp-i-åra som en tanke beskjemmet måtte komme med innrømmelser. Selvsagt hadde vi sett maktmisbruk og seksuelle krenkelser før. Vi hadde opplevd det, beskuet det, erfart det; kort sagt forholdt oss til den type oppførsel den verdensomspennende bevegelsen satte fokus på, og dét gjennom lange liv. «Det har jo alltid bare vært sånn», sa vi til hverandre. Vår løsning for vår tid var som regel begrenset til å advare våre medsøstre. Se ned, se bort, kom deg vekk fra alfaene i forskjellige aldre og fasonger. De som var mektigere, sterkere og mer grenseløse enn de andre. «Han der skal du styre unna.» «Vær forsiktig med ham, det er bedre å finne en ny jobb.» «Du burde bare melde overgang til en ny klubb».

Det hadde vært løsningen fram til høsten 2017.

#Metoo gjorde noe med oss alle. Satte nye grenseskjell, trodde vi. Dannet rammer rundt menneskelig samvær - på jobb, i politikken og overalt ellers - som bedre kunne ivareta alles eiendomsrett til egne liv, kropp og karrierer. Femti år etter kvinnenes definitive innmarsj i utdanning, yrkesliv og politikk ble endelig det innerste, klammeste rommet i samfunnet luftet ut. Til glede for både kvinner og de aller, aller fleste menn.

Mange ble såret i prosessen. For noen har det kostet altfor mye. På den ene siden skal det ikke unnslås at belastningen ved å bli konfrontert med egen oppførsel må ha føltes tung. Uthengende. Urettferdig, også, sikkert; det var som om årtuseners spilleregler ble forandret over natta. Nesten tre år etter at det hele begynte, er det likevel med uendelig tristesse man må konstatere at grenseskjellene ble satt i sand.

Varslerne sitter likevel igjen med svarteper. Slik de som regel gjør. Å sette seg opp mot systemer, mot makt, mot den som er sterkere enn deg selv, er en oppgave for heltene. Slike det lages film om. I fiksjonen heier vi på dem, i virkeligheten betaler de en altfor høy pris.

Og om noen nå sier, som så mange gjør: «Det må finnes et tidspunkt for tilgivelse og glemsel», så nikker jeg. Alt foreldes. De aller fleste fortjener en ny sjanse. Ingen av oss er feilfrie. Forutsetningen for tilgivelse er imidlertid en forutgående innrømmelse. Vi vet jo det. Vi opplever det hele tiden. Å vise sin anger, sin skam - å erkjenne sine feilsteg - er forutsetningen for videreføring av alle varige, menneskelige forhold. I kjæresteforhold så vel som i arbeidsliv og politikk. Det er ikke religiøst, det er dypt menneskelig.

Jeg har en håndfull kvinner og jenter fra tidlig i tenårene til slutten av 20-årene som jeg er veldig glad i. Konklusjonen jeg personlig trekker, snart tre år etter #metoo, er at jeg vil advare dem alle mot noen gang å varsle om noe som helst. De gamle, søsterlige rådene viser seg å være de beste: «Kom deg vekk fra den fyren. Finn en annen klubb. Bytt jobb og kom deg unna». Hvis heller ikke det hjelper, kom til meg. Jeg er langt oppe i årene og har ikke lenger noe å miste.

Det har dere.

Å måtte gi slike råd er til å grine blod av.

(Dette innlegget sto opprinnelig på forfatterens Facebook-side. Gjengitt med tillatelse -red.)

Les også

Trønderne må selv få velge sin leder

Les også

Jeg burde sagt fra da jeg var 17. Og 20. Og 23. Men jeg sier ifra nå.

Les også

Speiler dette virkelig partiet, Grande?

Les også

Ap, Giske og meg som velger

Kommentarer til denne saken