Hurdalsplattformen - kapittel for kapittel
Hurdalsplattformens kapittel om kommunal- og distriktspolitikk er blant de mest omfangsrike fra regjeringen.
Det tar for seg kommunene, distriktspolitikk, fylkeskommuner, boligpolitikk, arealpolitikk, store deler av statsforvaltningen, urfolk og digitalisering. Og innenfor hvert av disse temaene er det også en rekke store og små problemstillinger.
Det enorme spennet i kapittelet kan være en stor styrke - for det betyr at man kan føre en sammenhengende politikk hvor en rekke ulike tiltak virker sammen for å trekke samfunnet i en bestemt retning. Eller det kan være en stor svakhet, hvis enkeltsakene forblir enkeltsaker.
- Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel sju: Kommunal og distrikt.
- Hurdalsplattformen kan leses her.
Forrige regjering lyktes nok bare delvis i å skape en helhetlig politikk i sektoren. De brukte kommunenes inntektssystem for å tvinge fram en kommunereform, uten å engang evaluere dette etterpå. Så kom det ingen gjennomtenkt plan på hvilke oppgaver som skulle løses på hvilket nivå - trolig fordi man endte med for mange kommuner i reformen. Så ble fylkene slått sammen, på en måte som skapte mer krangel enn suksesshistorier. Så begynte man å snakke mer om distriktspolitikk, før det til og med ble utnevnt en egen statsråd for distriktene, uten at det førte til særlige grunnleggende endringer. I alt dette ble den såkalte ABE-reformen innført, hvor hele offentlig sektor bare fikk et flatt krav om å kutte kostnader, uten mer målretting enn som så.
Den klareste fellesnevneren i Erna Solbergs kommunalpolitikk var floskelordet «robust» - noe hun mange steder lyktes ganske godt med.
I den nye plattformen fra Støre og Vedum er den klareste fellesnevneren et mer desentralisert samfunn. Kapittelet er spekket med fine, men runde, formuleringer om å «sikre», «styrke», «øke» eller «etablere» ulike tiltak for å bedre balansere byer og distrikter. Plattformen er dermed et slags «veikart» for store samfunnsendringer. Spørsmålet er bare om man evner å konkretisere dette - og om man klarer å kjempe de politiske kampene det vil innebære.
Bare noen dager etter tiltredelsen ble det gitt grønt lys til oppløsningen av Finnmark og Troms. Så planlegges det samme i Viken - og eventuelt i noen tvangssammenslåtte kommuner. Dette kan jo høres både lettvint og positivt ut for de innbitte reformmotstanderne, men regjeringen kan fort gå seg på at disse prosessene blir langt vanskeligere og mer konfliktfylt enn først tenkt. Da vil de ta mye energi, og man risikerer at andre spørsmål må vente på at strukturene er avklart.
For selv de mest innbitte sammenslåingsmotstanderne bør innse at Distrikts-Norge har langt større utfordringer enn om Troms og Finnmark er sammenslått.
Store deler av landet er allerede tungt rammet av enorme demografiutfordringer. Små og mellomstore kommuner - for eksempel hele Nord-Trøndelag fra Steinkjer og nordover, mister og vil miste innbyggere i stort monn. Og de som blir igjen er ikke høyt utdannede og godt lønnede småbarnsforeldre, men pensjonister, uføre og lavt utdannede arbeidsfolk. Det er enorme utfordringer knyttet til rekruttering av lærere, sykepleiere, industriarbeidere eller dataingeniører i distriktene. Kommuner må kutte i skolene fordi elevtallet synker - noe som betyr dårligere tilbud og en vond spiral. Og landet, men særlig distriktene, står på trappene av en eldrebølge som kan gi dobbelt så mange pleiepasienter. Alt dette mens den store pengekrana skrus igjen.
Kommunene er velferdsstatens grunnstein - men mange distriktskommuner trenger hjelp også med andre virkemidler for å løse sin aller viktigste utfordring: Å skaffe nok innbyggere.
Lest med velvilje er Hurdalsplattformen et godt utgangspunkt for å sikre begge deler - hvis den fører til reelt innhold og ikke bare fine ord. For å innfri forventningene de selv bygger opp, må regjeringen evne å flytte ressurser fra byer til distrikter, komme opp med politiske virkemidler som har reell påvirkning på hvor folk bor og flytter, som skaper arbeidsplasser i distriktene og som bedre ruster både by og land til en enorm eldreutfordring.
Dessuten må plattformen føre til endringer som står seg over tid - ikke bare til neste reformvillige regjering gjør store endringer i «motsatt» retning.