Rødt-politiker Sofie Marhaugs angrep mot DnBs markedsføringskampanje rettet mot kvinner for å få damer til å investere mer, er ikke bare utdatert. Det hindrer fremskritt i likestillingens navn. Men hun er sikkert enig i at økonomisk selvstendighet er grunnleggende for personlig frihet og muligheter for alle. Så hvorfor så provosert av at det endelig ser ut til at kvinner faktisk har bedre økonomi og investerer mer, og at en bank faktisk markedsfører til og tjener på kvinner som kundegruppe?

Jeg trodde faktisk det var et sunnhetstegn på at gapet mellom kvinner og menns makt og muligheter begynner å tettes. Gapet skyldes delvis historisk urettferdighet har ført til dagens skjevheter og som fortsatt vil ta år å utjevne, delvis strukturer vi fortsatt har som opprettholder skjevheter og delvis de valgene vi gjør på grunn av eller på tvers av de strukturene vi har.

Når menn eier 80 prosent av alle verdiene på Oslo Børs og 80 prosent av utbyttet går til menn, så betyr det at de hele tiden vil ha mer makt og muligheter enn sine søstre. At det nå er flere kvinner som har kapital og velger å investere dette i bedrifter og arbeidsplasser gjennom å investere i aksjer eller aksjefond er et tegn på at flere kvinner nå tjener mer og endelig kan ta sjansen, slik mange menn har gjort. Det handler ikke om å skape kvinnelige versjoner av Adam, William, Henrik og Jeppe i Exit, men at kvinner nå har og tar mer makt og skaper seg flere muligheter.

Skulle tro det var en bra ting, men selvsagt ikke for feminister på venstresida. De ser ikke paradokset i at samtidig som de helt betimelig problematiserer at for mange kvinner jobber ufrivillig deltid, ofte i lavtlønnsyrker og er pensjonstapere, så heier de ikke frem kvinner som jobber heltid i privat næringsliv, tar risiko og tjener minst like mye som sine mannlige kollegaer. Kvinner gjør seg faktisk mer gjeldende i høytlønnede yrker i både offentlig og privat sektor. Dermed kan stadig flere kvinner spare og investere i aksjefond, altså finansiere selskaper som skaper arbeidsplasser, samtidig som de får mer makt og innflytelse. Som DnB sier – i eget liv og i samfunnet. Da er det galt også.

Men det hjelper lite å forsøke å bekjempe deltid, når Sykepleierforbundet forhandler frem rett til å jobbe 80 prosent, slik at sykepleiere som ansettes i 100 prosent-stillinger skifter stillingsprosent etter at de blir ansatt. Dagens heltidsarbeidende unge mødre kan ikke lastes for den historiske grunnen til at deres oldemødre ble minstepensjonister fordi de var hjemmeværende og aldri tjente til egen pensjon. Og jeg vet det ikke hjelper med fakta, men vi har tilnærmet likelønn i Norge. Kvinner og menn som jobber i samme stilling i samme bransje, tjener tilnærmet det samme – med et hederlig unntak av finansbransjen. Den store forskjellen er at 70 prosent kvinner jobber i offentlig sektor, mot 70 prosent menn i privat. Vi har fortsatt en jobb å gjøre på å knuse barrierene mot å ta utradisjonelle karrierevalg.

Jeg er glad for at vi har kommet dit at kvinner faktisk er en attraktiv kundegruppe for nettopp en kapitaleier som vil profitere på oss, og selvsagt også gjør det som en del av egenmarkedsføring og omdømmebygging. Så trenger man ikke velge DnB. Det blomstrer nå av facebook-grupper av og med kvinner som er interessert i økonomi og aksjesparing.

Gode investeringsråd er ikke gratis, men å ta råd fra en Rødt-politiker som ikke vil investere i aksjefond kan koste kvinner dyrt. Da opprettholdes de økonomiske skjevhetene jeg trodde vi som feminister skulle bekjempe. Men på en annen side mener jeg jo at økonomisk vekst og verdiskaping er en forutsetning for å bekjempe fattigdom, inkludere flere i arbeidslivet og å gjøre noe med de strukturene som skaper skjevheter som innskrenker valgfrihet for både menn og kvinner. Da er det naturlig at en kommunist fra Rødt og en tilhenger av markedsøkonomi fra Høyre skilles ad. Og det er kanskje like greit. Vi trenger mer kapitalfeminisme, ikke mindre.