Torsdag skriver Adresseavisen at regjeringen vil gjøre elbil til et naturlig valg for bilister. Så konstaterer avisen at det er langt igjen dit, fordi særlig Distrikts-Norge trekker ned elbilandelen kraftig. «... Elbilen er fortsatt sistevalg for mange i distriktene», mener avisen å ha beregnet seg fram til, før de reiser spørsmål om folk i distriktene er motvillige og gammeldags.

Vi kjenner igjen Adressas perspektiv i denne saken fra mange andre som har by-brillene på: Distriktene er fulle av folk med et kjærlighetsforhold til diesellukt, og som i beste fall trekker på skuldrene når de hører om klimaforlik eller Parisavtalen. Om noe er gammeldags, så er det disse holdningene.

Det er statistikken over det totale antallet elbiler Adressa tar utgangspunkt i når de gjør sine «beregninger». At distriktene da henger etter, forstår alle som har kjørt på norske veier. Utbygging av ladestasjoner har gått tregere i distriktene, og elbilene har hatt dårlig rekkevidde. Nå er begge deler kraftig forbedret. For distriktsfolk som kjører mye bil kan regnestykket nå se ganske annerledes ut. Rett og slett fordi de kjører mange flere kilometer per år enn byfolk, er det nå slik at elbilen kan oppfattes å være mer fornuftig i distriktene enn i byene.

Det har selvsagt folk i distriktene skjønt. Ser man på statistikken over nybilsalg, ikke bare det totale antallet elbiler, ser bildet ganske annerledes ut enn det Adressa forsøker å tegne.

I Snåsa, en distriktskommune etter de fleste av Adresseavisens kriterier, ble det i 2019 registrert 3 nye bensinbiler, 10 nye dieselbiler og 13 nye elbiler. Altså like mange elbiler som fossilbiler. I Frosta ble det registrert 22 elbiler og 11 fossilbiler. Osen hadde ifølge statistikken bare én nybil i 2019. Det var en elbil.

Faktisk har utviklingen i antall elbiler eksplodert i mange trønderske distriktskommuner. På tre år har antall elbiler økt med 625 prosent i Røros, 450 prosent i Meråker, 371 prosent i Snåsa og 332 prosent i Verdal – de fire kommunene i Trøndelag med høyest økning. I Trondheim har den økt med 132 prosent. Det bærer ikke akkurat preg av at elbilen er sistevalg.

Så har avisen rett i at det fortsatt er mange hull. Sakte, men sikkert bygges det ladestasjoner også i de delene av landet hvor det egentlig ikke er lønnsomt. Rekkevidden på bilene blir også stadig bedre. Den kanskje viktigste begrensningen for elbilsalget i distriktene nå, er ikke motviljen Adressa forsøker å skissere, men inntektsforskjellene i samfunnet. Rent statistisk har en familie i Røyrvik eller Namsskogan mindre å rutte med enn i Trondheim, og dermed har man ikke råd til Tesla, Audi E-tron eller de andre modellene med lengst rekkevidde.

Og mens vi snakker om statistikk. Det er 38.000 registrerte dieselbiler i Trondheim. Det er like mange som i Røyrvik, Leka, Namsskogan, Flatanger, Høylandet, Lierne, Snåsa, Meråker, Grong, Frosta, Overhalla, Inderøy, Nærøysund, Namsos, Verdal, Levanger og Steinkjer – til sammen. Det skulle ikke overraske om mange trondheimsfolk bruker elbilen som nummer to-bil når de småkjører i Midtbyen, mens de bruker dieselbilen når de kjører ut i Distrikts-Norge på hyttetur eller i andre ærend, akkurat som resten av befolkningen. Disse 38.000 bileierne er kanskje gammeldags de også?