Gå til sidens hovedinnhold

Adresseavisen sjeneres av kravstore kulturarbeidere

Det er ikke lenger så ofte vi ser det uavhengig konservative Adresseavisen på lederplass. Desto mer forfriskende når de står frem med en rotekte konservativ leder med «standpunkt te si stand» om kulturstreiken, som skal til ny mekling i skrivende stund.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lederartikkelen åpner riktignok med et «nøytralt» forbehold á la Flettfrid Andresen - «det er opp til partene å løse den fastlåste situasjonen», før vi serveres et flammende og overraskende prinsippsvakt forsvar for arbeidsgiversidens perspektiv. Det er nemlig liten tvil om at kulturstreiken irriterer Adresseavisen. Og det gjør den av flere grunner:

For det første er den visst en «uheldig timet prinsippstreik». Riktig nok omtales streiken som «prinsipielt viktig», men tydeligvis ikke viktigere en at det «snarest»bør finnes en løsning, «ikke minst av hensyn til publikum». Adresseavisen foretrekker kanskje streiker som er like prinsippsvake som avisas egen leder om saken, og som fortrinnsvis legges til et tidspunkt der streiken ikke er til sjenanse for byens teaterpublikum?

For det andre advarer avisa mot «en løsning som innebærer at en større del av offentlige kulturmidler går til pensjon og derav mindre til kunst og kultur». Med denne advarselen introduserer avisa en ny og hittil lite utforsket form for logikk: Det er visst prinsipielt mer problematisk at offentlige penger går til pensjon, enn til kunst og kultur.

Med svært store mengder godvilje kan en vel si at Adresseavisen med dette tar kulturens parti: Mindre penger til pensjon for kulturarbeiderne vil jo med denne (unike) logikken bety mer penger til kultur! Tenk hvilket potensiale dette vil gi i andre sektorer: Mindre penger til bønder gir mer penger til landbruk! Mindre penger til sykepleiere gir mer penger til helse og omsorg!

Enkelte vil kunne innvende at hva slags muligheter kulturarbeiderne selv har for en trygg tilværelse med god betaling og arbeidsbetingelser - pensjon inkludert - kanskje har noe å si for hva vi får av kulturliv. Slike ting pleier jo å ha noe å si for om en greier å rekruttere de beste: Jeg mistenker for eksempel at Adresseavisen nok ikke har lagt seg på en minimumsløsning for pensjon til sitt redaktørkollegie, selv om det ut fra deres egen logikk er problematisk å bruke den indirekte pressestøtten (momsfritaket) på slikt fremfor det støtten skal gå til - journalistikk.

Og det bringer oss til Adresseavisens tredje innvending: De ansatte i kultursektoren streiker mot en løsning som er bedre for dem. Ikke bare har kulturarbeiderne påført oss en uheldig timet streik, de vet attpåtil ikke sitt eget beste: «Det er forståelig at fast ansatte opplever det som tryggere, men for vikarer og frilansere uten langvarig engasjement, vil nok en innskuddspensjon være bedre og mer praktisk».

I går kunne vi lese om en ansatt ved Trøndelag Teater som først fikk fast stilling etter sju år, 19 arbeidskontrakter og en rettssak (!). Adresseavisen behandler problemet det er at så mange i kulturlivet ikke får fast jobb, selv etter lang tids engasjement ved offentlig finansierte institusjoner, som en naturlov. Noe som bare er sånn. Men en kan faktisk ikke kreve at fagforeningene gjennom sine pensjonsforhandlinger skal legge til rette for at den høye andelen midlertidig arbeid i kultursektoren forblir slik, og konsolideres gjennom pensjonssystemet. Det er ikke deres jobb.

«Arbeidsgiverne har rett i at streiken er mot en ordning som relativt sett er god», skriver Adresseavisen. Hvordan det da kan ha seg at de fagorganiserte i sektoren betakker seg for en «relativt sett god» ordning, men som i følge Adresseavisen selv skal hindre at «en større del av offentlige kulturmidler går til pensjon», er jo en nøtt avisa selv kan tenke litt over.

Adresseavisen ber partene om å «snarest» løse konflikten, «helst uten å redusere muligheten for pensjonsendringer i andre deler av offentlig sektor».

De tillitsvalgte i kultursektoren har ansvar for å ivareta sine medlemmers interesser - ikke for å legge til rette for et pensjonssystem de ikke ønsker seg blir mulig å innføre i andre sektorer enn sin egen. Uansett hvor mye det måtte rykke i den uavhengig konservative formålsparagrafen, vet nok Adresseavisen også dette, innerst inne.

Men noen ganger må en vel ta «standpunkt te si stand», som Vømmøl sang, selv om det blir så som så med prinsippene.

Kommentarer til denne saken