Bildene ruller over skjermen, som et slags ekko fra Saigon i 1975. Da var det den Nord-Vietnamesiske hærens (NVAs) offensiv mot hovedstaden i det som den gang var Sør-Vietnam som kom raskt og, ikke minst, overraskende. USA måtte hasteevakuere sine ansatte og så mange vietnamesere som hadde jobbet for USA som mulig. Bildene av amerikanske helikoptre på ambassadens tak og amerikanske soldater som dytter helikoptre på sjøen fra hangarskipsdekk ble for lang tid den kanskje tydeligste visualiseringen av det amerikanske nederlaget i Vietnam.
Spol frem til 15. august 2021: Scenen er Kabul, et annet land i en annen tid, men sammenligningen med Saigon i 1975 er altfor nærliggende. Etter 20 år med massiv militær, men også humanitær og institusjonsbyggende innsats, ligger det som i mange år var betegnet som selve lakmustesten på Vestens og det nye NATOs evne til suksess, i ruiner. Afghanistan er, kanskje, på vei inn i det apokalyptiske mørke som kjennetegnet det forrige Talibanstyret.
Situasjonen i Afghanistan er, naturlig nok, hovedsaken i de fleste internasjonale og nasjonale medier. Som for dekningen av Berlin-murens fall i november 1989, eller flyene som krasjet inn i Twin Towers i New York 11. september 2001, vil hendelsene i Kabul søndag 15. august bli stående som en av de store i historien.
Denne artikkelen vil som den første i en serie artikler om Afghanistan presentere konfliktens utgangspunkt og forløp, samt en beskrivelse og analyse av Taliban: Hvem, og hva er denne organisasjonen, og hva er deres politiske målsettinger?
En kortfattet historie om konflikten i Afghanistan
Det er ikke mulig å forstå konflikten i Afghanistan uten å spole tilbake til den sovjetiske invasjonen i 1979. En virkelig dyptgående analyse bør antagelig begynne med de sterke spenningene som var mellom islamske tradisjonalister og kommunistinspirerte modernister på universitetet i Kabul på 60- og 70-tallet, men det fører for langt av sted i dette formatet. Det er relativt bred enighet blant fagpersoner og eksperter om at det virkelige uføret for Afghanistan begynte med den sovjetiske invasjonen i mellomjulen 1979.
Mange hevder at det alltid har vært krig og elendighet i Afghanistan, og at det derfor er en slags naturlov at slik vil det være for all fremtid. Det er feil. Den virkelige elendigheten begynte med den sovjetiske invasjonen 24. til 25. desember 1979. Frem til denne datoen var Afghanistan et ganske vanlig, men fattig tredje verden-land.
Det var riktignok ganske store spenninger mellom periferi (landsbygda) og sentrum (de store byene og særlig Kabul) som tidvis avstedkom voldelige sammenstøt. Spenningene var imidlertid til å leve med. En antagelig nokså rosenrød fremstilling av livet på den afghanske landsbygda kan finnes i Jan Myrdals Resa i Afghanistan om hans reise gjennom landet på slutten av 50-tallet. Frem til invasjonen i 1979 eksisterte det med andre ord en form for sosial balanse, hvor ungdommelig overmot og spenninger mellom rivaliserende grupper ble moderert av kraftfulle sosiale mekanismer som bidro til at tendenser til utagerende vold og stridigheter ikke fikk for stor plass.
Den sovjetiske invasjonens kanskje mest ødeleggende effekt på Afghanistan var nettopp den at de modererende sosiale båndene og mekanismene som et institusjonsfattig samfunn er helt avhengig av, ble brutt ned. Sovjetunionens maktbruk var omfattende og brutal. De sovjetiske styrkene var trent og utstyrt for en total krig mot NATO i Europa, og hadde ingen doktriner for anti-opprørskrig, helhetlig tilnærming eller «winning hearts and minds». Invasjonen skapte en enorm flyktningkrise hvor Pakistan og Iran mottok de fleste flyktningene, med mer enn tre millioner bare i Pakistan. Ut over at en flyktningekrise er en humanitær katastrofe i seg selv, hadde denne en rekke uheldige effekter for den senere utviklingen i Afghanistan. To av disse er av særlig interesse i denne sammenhengen.
Saudi-Arabia bidro sammen med USA med betydelig våpen- og pengestøtte til den afghanske motstandsbevegelsen, Mujahedin. Men, de bidro også med noe annet: Støtte til utdannelse av unge afghanske menn i flyktningeleirene i Pakistan. Dette skjedde gjennom etablering av «madrassaer» (koranskoler) i leirene, hvor unge, rotløse og fremmedgjorte afghanske menn fikk en grundig innføring i den Saudi-Arabiske fortåelsen av islam, Wahabisme. Ut fra koranskolene kom en generasjon unge menn med et glødende ønske om hellig krig mot de vantro kommunistene. Da Sovjetunionen omsider trakk seg ut fantes det i Pakistan og Afghanistan et stort antall unge menn ideologisk skolert og klar for hellig krig.
Den andre effekten var den som følger av at mens kvinner og barn flyktet, var Mujahedin en bevegelse omtrent utelukkende bestående av menn. Gjennom nesten ti år med motstandskamp hadde mange av disse levd i det som for alle praktiske formål var kvinnefrie miljøer. Afghanere har en stolt krigertradisjon, og fortellingene om slaget ved Maiwand i 1880 hvor en avdeling av den britiske hæren ble nedkjempet fortelles fremdeles med betydelig stolthet.
Unge afghanske menn forventes å utvise mot på slagmarken. Denne gravitasjonen mot vold som problemløsningsmetode har imidlertid blitt moderert av sterke sosiale kontrollmekanismer som eldreråd, og ikke minst den meget sterke posisjonen som familien har hatt i det afghanske samfunnet. Familiens kvinner var derfor en viktig faktor for å moderere brushanenes hang til voldeligheter. En konsekvens av den sovjetiske okkupasjonen var at familiene ble brutt opp.
De unge mennene som ble Mujaheds fikk sine formative opplevelser i et miljø hvor mannlighet nærmest var ensbetydende med å utvise mot i strid, og hvor de modererende elementene som familien hadde bidratt til var fraværende. De unge mennene fikk ingen formative opplevelser av kvinner, og deres kvinnesyn må antas å ha blitt sterkt farget av dette fraværet, og de fortellinger som ble presentert av deres ledere i Mujahedinbevegelsen. Disse hadde for det alt vesentlige en ganske konservativ forståelse for islam.
Den sovjetiske okkupasjonen resulterte altså i at de tradisjonelt modererende elementer i samfunnet fikk langt mindre innflytelse, det nye lederskapet bestod i stor grad av relativt unge menn hvis mest kraftfulle erfaring var krig (krigsherrer) og hvor sosialt samkvem med - og dermed forståelse for - kvinner var fraværende. Det var blant disse unge mennene at kimen til nittitallets og dagens Taliban ble skapt.
Da Sovjetunionen trakk seg ut i 1989 ble det etter hvert ganske tydelig at det eneste som hadde holdt Mujahedin sammen var kampen mot en felles fiende. Utover et land i ruiner etterlot sovjeterne også en enorm mengde våpen til sin lokale og regjeringsbærende støttespiller: Muhammed Najibullah.
Najibullah ble etter hver omtalt som «ordføreren i Kabul», en indikasjon på hvor kort hans regjeringsmakt strakk seg. Resultatet av de interne spenningene ble en ytterst voldelig borgerkrig hvor tidligere allierte sloss om regjeringsmakten: Gulbuddin Hektmatyar og Ahmed Shah Massoud var de mest fremtredende, men listen kan gjøres lang. Afghanistan på 1990-tallet fremstod som et kriminelt, krigspreget og gjennomkorrupt kleptokrati.
Afghanere klaget over at de måtte betale «skatt» til lokale krigsherrer et utall ganger på kjøreturen mellom Kabul og Herat. Borgerkrigstiden, preget av hensynsløse og voldelige krigsherrer og en gjennomgripende korrupsjonskultur, dannet grunnlaget for at Taliban så lett kunne gripe makten i 1995-96. En nærmere beskrivelse av Taliban og deres maktovertakelse følger senere i artikkelen, men det er verdt å merke seg at den gang, i 1996, fremstod Taliban som et langt bedre alternativ enn den eksisterende orden for mange afghanere.
Taliban var den de facto regjeringsbærende organisasjonen i Afghanistan i perioden 1996-2001, selv om kun et fåtall stater anerkjente dem (Saudi-Arabia, Pakistan og De Forente Arabiske Emirater). På den internasjonale scenen skal man som kjent være varsom med valg av venner, og det var særlig her det skar seg for Taliban.
En ung saudiaraber ved navn Osama Bin Laden hadde på åttitallet deltatt i kampen mot de vantro sovjeterne som Mujahedin, og etter eget utsagn gjort en ganske god jobb. Etter at sovjeterne var kastet ut levde Osama Bin Laden en nokså omflakkende tilværelse, men uten den meningsdannende effekten krigen mot sovjeterne hadde gitt ham. Dette endret seg da hans hjemland, Saudi-Arabia, fant det for godt å invitere vantro i form av amerikanske militære styrker til landet som huset de hellige byer Mekka og Medina.
Foranledningen var den Irakiske invasjonen av Kuwait, og det var ikke godt å si om Iraks statssjef, Saddam Hussein, hadde tenkt å gi seg med det. Saudi-Arabia avslo høflig Bin Ladens tilbud om militær støtte, han hadde tross alt et betydelig nettverk fra krigen i Afghanistan, og henvendte seg i stedet til USA. Osama glemte aldri dette, og noe senere dannet han organisasjonen «Den faste basen», bedre kjent som Al Qaeda Al Sullah eller bare Al Qaeda. Mot slutten av nittitallet reiste Bin Laden til Afghanistan og etablerte en treningsbase for Al Qaeda i de afghanske fjellene. Han hadde allerede planlagt og gjennomført flere terrorangrep mot amerikanske interesser, og var godt kjent av amerikansk etterretning.
Forholdet mellom Al Qaida og Taliban var aldri hjertelig, men siden Bin Laden hadde en fortid som Mujahedin og den pasthunske atferdskoden «Pasthunwali» krever at man er hyggelig mot sine gjester, lot de ham få holde på med sitt. «Sitt» fikk hele verden oppleve 11. september 2001 med historiens kanskje best organiserte og mest omfattende terrorangrep.
USA bad høflig Taliban om å utlevere Bin Laden, men fikk et høflig svar tilbake, at nei, det lot seg dessverre ikke gjøre. Den amerikanske reaksjonen var, eller i hvert fall burde være, påregnelig. 7. oktober 2001 angrep USA Afghanistan med bruk av luftmakt, spesialstyrker og med støtte av den såkalte Nordalliansen som aldri hadde akseptert Talibanstyret.
USA var tydelige på at det var Al Qaida som var det primære målet for den militære aksjonen, men mente at det var vanskelig å skille Taliban fra Al Qaida. Dessuten hadde de støttet Bin Laden ved å gi han husrom, og ble følgelig å anse som delvis medskyldige angrepet 11. september. Talibanstyret måtte gå med i dragsuget, og med deres historie med tilfeldige henrettelser, steining og pisking var det vanskelig å ha særlig sympati med dem.
Det er verdt å merke seg at USA begrunnet angrepet i selvforsvarsretten, en begrunnelse som i liten grad er omstridt. Taliban falt som et korthus.
Dermed hadde USA og med tiden ganske mange vestlige land satt seg i en situasjon hvor de hadde et nokså åpenbart ansvar for en av de mest komplekse og ustabile statsdannelser som verden har sett. Komplisert fordi Afghanistan er et lappeteppe av etnisiteter, språk og identiteter og med en historie som gjør landet til en ytterst kompleks affære å styre, selv for afghanere.
Den opprinnelige amerikanske operasjonen, Operation Enduring Freedom (OEF), ble etter hvert komplettert med den FN-mandaterte og NATO-ledede International Security Assistance Force (ISAF). Mens OEF var en antiterror-operasjon (bli kvitt Al Qaeda) hadde ISAF et mer omfattende og på mange måter nasjonsbyggende mandat.
ISAFs tre såkalte operasjonslinjer var:
- Sikkerhet som betød å sikre befolkningen og å bekjempe Taliban og dets allierte,
- Institusjonsbygging (på engelsk «Governance»), som betød støtte til demokratiutvikling og institusjonsbygging, og
- Gjenoppbygging og utvikling, som i praksis betød støtte til et utall infrastrukturprogrammer (skoler, veier, brønner osv).
ISAFs plan var at dette skulle skje under beskyttelse av en etter hvert formidabel internasjonal militær styrke, på det meste mer enn 130 000 soldater, og i samarbeid med diverse hjelpeorganisasjoner og ikke minst afghanske myndigheter. Dette ble kalt helhetlig tilnærming eller «comprehensive approach», og tanken bak var nok god. Det skulle i hvert fall ikke stå på penger, det ble i løpet av kort tid pøst inn enorme summer i et land hvor nesten ingen visste hva minibank var på tidlig 2000-tall. Det faller utenfor rammen av denne artikkelen med en gjennomgående analyse av ISAFs operasjoner og aktiviteter, men siden det gikk så galt er det rimelig å klargjøre noen sentrale poenger som kan forklare miseren: Militarisering, korrupsjon, manglende absorbsjonskapasitet, mangelfull samordning, mangelfull kompetanse og betydningen av å være fremmede: Sosialt, kulturelt, språklig og religiøst.
Den tidligere norske diplomaten Kai Eide har med styrke hevdet at operasjonen ble overmilitarisert, og at militære virkemidler og ikke minst militær logikk fikk forrang. De to parallelle operasjonene, OEF og ISAF brukte betydelige og kraftfulle maktmidler for å bekjempe det som fantes av internasjonale terrorister (Al Qaeda) og lokale opprørere (Taliban og deres allierte).
I de tidlige faser av konflikten var det nok betydelig forståelse blant mange afghanere for at det var nødvendig å bruke makt mot nokså upopulære opprørere. Afghanere flest hadde et ganske pragmatisk forhold til slikt.
Men forståelsen for vestens maktbruk ble etter hvert nokså tynnslitt. Særlig gjaldt dette den omfattende bruken av luftmakt (bombing) og nattlige operasjoner mot områder hvor man mistenkte at det fantes opprørere (Taliban).
Den utbredte korrupsjon på afghansk side ble et annet problem. Fristelsen til å stikke dollar i egne lommer var nok stor når mye av den økonomiske støtten ble distribuert i kontanter. Dette var en, av mange, forklaringer på den relativt begrensede effekten av de enorme bistandsmidlene som ble kanalisert til Afghanistan. En annen forklaring er at det ytterst komplisert å kanalisere store midler inn i en stat hvis absorbsjonskapasitet for slikt er svært begrenset. Utdannelsesnivået var, og er, svært lavt, infrastrukturen er elendig og Afghanistan hadde ikke noe velfungerende banksystem, for å nevne noe.
Samordning mellom forskjellige organisasjoner hvis gode vilje det ikke er grunn til å betvile, var også utfordrende. Der hvor ISAF postulerte helhetlig tilnærming var det av en rekke årsaker vanskelig, om ikke utenkelig, for det store antallet av statlige og ikke-statlige hjelpeorganisasjoner å la seg koordinere, for ikke å si ledes av en militær organisasjon som ISAF.
Den kanskje viktigste årsaken til at det ikke gikk som det burde var nok likevel at det skal veldig mye til for at utlendinger kan bygge en nasjonalstat i et fremmed land. Det er vanskelig å finne gode eksempler på at slikt har lykkes, og Afghanistan er intet unntak. Man vil alltid være fremmede, språklig, sosialt og kulturelt.
Dessuten betraktet mange afghanere de vestlige som vantro. Dette hjalp ikke. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at kompetansen på Afghanistan ikke var veldig stor i de fleste vestlige land, selv om de militære styrkene etter hvert utviklet betydelig kompetanse om og forståelse for afghansk liv og levnet. En nærliggende slutning er derfor at Afghanistan må, til syvende og sist, gjenoppbygges av afghanere, men antagelig med betydelig internasjonal støtte.
I 2014 besluttet Barack Obama, daværende president i USA, at den militære tilstedeværelsen skulle reduseres kraftig, og at det i tiden fremover skulle settes søkelys på å forberede den afghanske staten på å håndtere situasjonen selv. I ISAF lingo var dette allerede fra 2010 beskrevet med ord som «transition» og «Afghan first». Det ble samtidig nokså tydelig for ganske mange at det var en grense for hvor lenge Vesten ville engasjere seg. Venting var en øvelse Taliban var blitt ganske gode på.
Hvem, eller hva, er Taliban?
Taliban eller Talibs har lenge vært et kjent begrep i Afghanistan. Talib betyr bokstavelig talt «student av boken» eller «religiøs student», og ble lenge brukt om unge menn som studerte og misjonerte for en særlig ren form for islam. Under den sovjetiske okkupasjonen på åttitallet var mange Talibs en del av motstandsbevegelsen, Mujahedin, og flere utmerket seg i kamp og fikk etter hvert sentrale posisjoner i bevegelsen.
En sentral del av teologien og ideologien til Talibs var deres tro på og evne til å leve et rent liv slik profeten hadde foreskrevet gjennom Koranen og ikke minst Hadtithene (fortellingene om hva profeten hadde sagt og gjort). Det var denne ideologiske renheten, og dermed deres rykte som lite korrupte, som sterkt bidro til deres raske fremmarsj og maktovertagelse på midten av nittitallet. Afghanistan var på det tidspunktet på alle måter en «failed state», preget av borgerkrig, korrupsjon og krigsherrers hensynsløse fremferd. I Kandahar i 1994-95 under ledelse av Mullah Omar transformerte Taliban seg bemerkelsesverdig raskt fra en sammenslutning av religiøst bevisste studenter til en kraftfull politisk bevegelse.
I løpet av svært kort tid kontrollerte denne bevegelsen det meste av, men ikke hele Afghanistan. Taliban ble av mange sett på som et hardhendt, men nødvendig alternativ til det eksisterende kaos. Nittitallets Taliban var gode på religiøs renhet, bekjempelse av synd og korrupsjonsbekjempelse, men ganske så dårlige på statsdrift. Mot slutten av nittitallet ble det klart for stadig flere afghanere at ordenen som fulgte av den talibanske statsdannelsen på ingen måte rettferdiggjorde deres drakoniske rettspraksis og deres svært restriktive syn på alle verdslige goder.
Musikk og drageflyging, en afghansk favorittaktivitet, var forbudt. Da Taliban ble kastet ut av regjeringskontorene høsten 2001 ble dette ganske godt mottatt av mange afghanere.
Når dagens Taliban omtales i media er det lett å få inntrykk at dette er en sentralt ledet, godt koordinert og godt trent organisasjon, til forvekslingsvis lik en hvilket som helst militær organisasjon. Dette er en nokså unyansert forståelse av Taliban og antagelig ganske langt fra virkeligheten. Det er imidlertid klart at det finnes en sentral ledelse for Taliban, opprinnelig representert ved de såkalte shuraene i Quetta og Peshawar. Organisasjonens øverste leder var fra 1994 Mullah Omar, men han døde i Pakistan, antagelig i 2013. Mullah Omar ble etterfulgt av Mullah Mansour, som ble drept i et amerikansk droneangrep i 2016. Mawlawi Hibatullah Akhundzada overtok ledelsen etter Mansour og figurerer fremdeles som organisasjonens øverste leder med et overordnet ansvar for religiøse, militære og politiske forhold.
Ledelsen av Taliban må likevel antas å bli utført gjennom et kollektiv av «ministre» med ansvar for forskjellige samfunnsområder og ikke som et enevelde. Taliban holder seg også med et såkalt «rådgivende organ» bestående av om lag 26 medlemmer. Det er ingen grunn til å tro at dette rådet består av fremtredende teknokrater med betydelig erfaring fra en stats forskjellige funksjonelle områder. Rådet vil sannsynligvis heller være beskjeftiget med rådgiving innenfor forskjellige religiøse spørsmål.
Deler av Talibanledelsen har i den siste tiden hatt fredssamtaler med USA i Doha, hvor Taliban opprettet et kontor. Det rapporteres også at det har vært høynivåsamtaler mellom Taliban og hhv Kina og Russland. Det er derfor grunn til å tro at mens nittitallets Taliban på mange måter var uvitende om internasjonale forhold vil dagens Taliban-ledelse forstå og kunne kommunisere med internasjonale aktører på en helt annen måte.
Lokalt i Afghanistan var det allerede fra 2004/5 klart at Taliban var i ferd med å etablere såkalte skyggestrukturer. I de fleste, kanskje alle, provinser (fylker) og distrikter (kommuner) var det en skyggeguvernør, en militær skyggekommandant, en skyggeansvarlig for utdanning og så videre. Skyggestrukturene har vist seg usedvanlig robuste på tross av betydelige forsøk på å bryte dem opp fra afghanske myndigheter og de internasjonale styrkene.
En særlig viktig del av denne skyggestrukturen var Talibans juridiske apparat med dommere trent i Talibans fortolkning av sharia. Disse kunne fatte avgjørelser i tvistesaker og tidvis i kriminelle saker med langt større troverdighet og legitimitet enn det svært korrupte offisielle rettssystemet. Talibans evne til å løse rettstvister har gitt dem betydelig legitimitet på den afghanske landsbygda.
Det er liten tvil om at det var hyppig kontakt mellom mange av disse skyggestrukturene og den sentrale Talibanledelsen. Blant annet utga Taliban ganske tidlig retningslinjer for hva som var akseptabel og uakseptabel atferd fra Talibans avdelinger og soldater. Den langsiktige utviklingen av nettverket av skyggestrukturer, bemannet med lojale støttespillere, har vært avgjørende for Talibans fremgang denne sommeren.
Det er likevel en rekke elementer ved Talibans organisasjon som indikerer organisatoriske svakheter. Grunnene til at unge menn velger å assosiere seg med og å kjempe for Taliban er mange. Taliban er ikke en enhetlig militær organisasjon som for eksempel den amerikanske hæren.
Dette kan illustreres med et intervju undertegnede gjorde for mange år siden med en lokal politisjef fra en provins i Afghanistan. Politisjefen mente at det fantes tre forskjellige kategorier individer som var villige til å kjempe sammen med og for Taliban. Den første typen var de som var utdannet på koranskoler (madrassaer) i Pakistan, og som var ideologisk overbeviste. Disse mente han det ikke hadde noen hensikt å forhandle med da de aldri ville endre ståsted.
Dernest var det de som, utover å ha en viss sympati med Talibans ideologi, mente at organisasjonen var bedre i stand til å forsvare dem og deres interesser enn afghanske myndigheter og den vestlige koalisjonen. Dette var et pragmatisk mer enn ett ideologisk valg, og denne gruppen kunne påvirkes, mente han. Avslutningsvis var det det han kalte gjengangerkriminelle. Disse samarbeidet med - og kalte seg - Taliban, fordi det påkalte en viss fryktbasert respekt fra omgivelsene med påfølgende muligheter til materiell vinning.
Så er det også dét å si at det flere ganger ble rapportert om at mange i den siste kategorien, når påvirket av en dyktig føringsoffiser fra Taliban, også kunne bli mer ideologiserte. I sum må det likevel antas at «gutta på gølvet» i Taliban er en nokså broket forsamling, og at den organisatoriske enheten fort kan bli fragmentert. Mange har liten eller ingen utdannelse og er analfabeter, deres forståelse for islam vil være preget av påvirkningen fra sin lokale, og ofte svært konservative Mullah/Mowlawi, og de vil i neppe ha et nært og kjært forhold til, eller forståelse for, vestlige liberale verdier. Universelle menneskerettigheter eller kvinners rettigheter er neppe noe som disse gutta forstår eller vil bruke mye tid på.
Hva kan vi forvente av dagens Taliban?
Dette er nok noe som svært mange afghanere også lurer på, og svaret er ingenlunde gitt. Det er indikasjoner på at det har skjedd en viss modernisering i deres samfunnssyn, og at dagens Taliban har langt mer politisk erfaring enn ved forrige forsøk. Det må derfor antas at dagens Taliban vil kunne operere på den internasjonale scenen med noe større trygghet og innsikt denne gangen. På den annen side, så er Talibans leder, Akhundzada, ingen kosmopolitt og har begrenset erfaring fra internasjonale forhold.
Hans kompetanse og skolering er først og fremst innen religiøse forhold, og han var med sist gang Taliban hadde regjeringsmakt. Det er liten grunn til å tro at hans ideologi eller instinkter har endret seg i betydelig liberal retning. Det er likevel et håp om at Taliban tross alt, vil være noe mere lydhøre i å ikke begrense liberale rettigheter for mye. Det er videre rimelig å tro at de vil være noe bedre rustet til statsdrift enn ved forrige forsøk.
På den annen side, er deres grunnleggende doktrine, ideologi og forståelse for hvordan islam skal praktiseres nokså lik nittitallets Taliban. Deres tolkning av islam er for en stor del basert på den forståelse og praksis som ble utviklet på det islamske lærestedet Deobandi i India. Deobandiislam, slik den fortolkes av Taliban, legger stor vekt på en bokstavtro forståelse av islam med særlig vekt på de fortellinger (Sunna) om profetens liv som fremelsker religiøs renhet.
Det er grunn til å være skeptisk når representanter for Taliban hevder at menneskerettigheter og kvinners rettigheter vil bli overholdt, rett og slett fordi deres forståelse av hva slike rettigheter betyr er ganske langt fra den vestlige liberale fortolkning. Talibans forståelse av islamsk lovgivning, sharia, fremstår på alle måter som brutal, og det er enn så lenge uklart om de vil ta avstand fra sin tidligere praksis med amputasjoner, steining, pisking og henrettelser. En kompliserende faktor er også at det i noe tid fremover vil være uklart i hvilken grad Taliban lokalt vil innrette seg etter den øverste ledelsens pålegg, ikke minst dersom disse påleggene oppleves å gå for langt i liberal retning.
Det er mulig at Talibans syn på menneskerettigheter og kvinners plass i samfunnet har beveget seg noe. Men deres teologi foreskriver en klar separasjon av menn og kvinner, en oppfatning av at kvinner i liten grad trenger utdannelse, og at kvinner skal fremtre tildekket og i hovedsak er underordnet mannen.
Jeg tror det blir svært vanskelig for afghanske kvinner i tiden fremover.