Gjennom generasjoner har den norske skogen bidratt til tilgang på tømmer, samtidig har skogeiere forvaltet ressursen på en måte som gjør at skogen i dag er mye bedre stilt enn for 100 år siden. Det aktive skogbruket bidrar til økt Co₂-opptak og gir norsk industri tilgang til en fornybar råvare.

Jeg er skogeier i Hommelvik og forvalter en eiendom med et produktivt skogareal på 2140 dekar. Hvert år har skogen min en tilvekst på vel 800 kubikkmeter skog. Samtidig høster jeg i snitt 400 kubikkmeter tømmer i året, som leveres til lokal industri som Norske Skog og Inntre Kjelstad.

Dette betyr at tilveksten i skogen min er positiv, og hvert år tar skogen opp mer CO₂ fra atmosfæren. På denne måten bidrar jeg både til at industrien har tilgang til en fornybar råvare som kan erstatte fossilbaserte produkter, samtidig som skogen min bidrar til å få ned klimautslippene våre.

Det forundrer meg at Naturvernforbundet gang på gang har et behov for å kritisere forvaltningspraksisen i det norske skogbruket. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen til Magne Vågsland og Ingerid Angell-Petersen. Miljøfokuset i skogbruket har aldri vært større. Med stadige revisjoner i våre skogbruksplaner er det et betydelig fokus på miljøregistreringer og naturtyperegistreringer. Disse registreringene er gjort av objektiv biologisk kompetanse og tas hensyn til i vår skogbehandling.

Les også

Skogsdriften må legges om!

Jeg forventer at Naturvernforbundet forholder seg til fakta og etablert kunnskap. I Nordisk skog som hogges og reetableres har karbonlageret økt med hele 35 prosent siden 1990, mens karbonlageret er relativt uendret i skog hvor det ikke drives aktivt skogbruk. Det forundrer meg derfor at det fremmes uriktige påstander om at aktivt skogbruk ødelegger karbonlagrene.

Som skogeier forholder jeg meg til flere lovverk og interessegrupper, og alt av tømmer jeg leverer er sertifisert i henhold til PEFC skogstandard. Skogloven krever at jeg skal levere råstoff til industrien og beskriver min foryngelsesplikt etter hogst. Ett år etter gjennomført hogst, planter jeg derfor ny skog som vil være en ressurs for generasjonene som kommer etter meg.

Naturmangfoldsloven stiller krav til meg som forvalter knyttet til eksisterende plante- og dyreliv, mens Friluftsloven og friluftslivet kan ha egeninteresser i min skogforvaltning. Mange hensyn og avveininger må gjøres, samtidig som jeg skal drive et økonomisk skogbruk slik at jeg kontinuerlig kan investere i framtidsskogen.

Som skogeier synes jeg det er skuffende å lese om Naturvernforbundets beskrivelse av Trøndersk skogbruk. I Trøndelag har vi en vekslende topografi og ofte et utfordrende klima. Dette gjør det svært utfordrende å drive andre hogstformer enn vi gjør i dag. Både med tanke på økonomi og med tanke på at skogen som settes igjen etter hogst er svært utsatt for storm og andre skader.

Skognæringa har et kontinuerlig fokus på hvordan vi kan bli enda flinkere til å drive et skånsomt skogbruk. Jeg håper Naturvernforbundet i framtida blir en pådriver for et aktivt skogbruk med fokus på dette fornybare råstoffet i samarbeid med skogeierne i Trøndelag.