Gå til sidens hovedinnhold

Aldri mer

Mitt budskap til ungdommene av i dag er at dere må lære av historien. At dere må ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene. At dere må engasjere dere, i kamp for humanitet og menneskeverd.

22. JULI

Det er nå gått ti år siden terroren og rosetogene.

Ti år siden 77, stort sett unge, mennesker brutalt og meningsløst ble myrdet. Ti år siden vi lovet hverandre «aldri mer».

Hvor står vi i dag? Allerede før 22. juli 2011 hadde jeg vært engasjert i det som da syntes som en høyreekstrem trend, men jeg så trekkene mest der ut, i andre land, fjernt fra meg selv. Etter angrepet var det ikke lenger tvil, idelogiene bak var i høy grad en del av den norske virkeligheten. Virkeligheten på nett ble drøftet, men ingen ting eksisterer barer på nett. Ideologien og konspirasjonsteoriene var mer enn blogger, trolling og memer, bak satt virkelige mennesker med virkelige agendaer. De farligste var kanskje ikke de som ropte høyest.

Det er verdt å huske at like fort som vi hadde lovet hverandre «aldri mer» begynte kampen om sannheten. Det er tankevekkende hvordan folk langt ute på ytterste høyre høsten og vinteren etter terroren bruket metervis med spalteplass på å agitere for terroristens galskap. Ofte fikk de med seg større deler av den liberale offentligheten. I retrospekt fremstår dette mest av alt som et forsøk på å løpe fra eget ideologiske ansvar. Ansvaret du i alle tilfeller har når du med viten og vilje velger å reprodusere og spre konspirasjonsteorier og hat mot minoriteter.

For intet menneske er i virkeligheten en øy, vi formes av de fortellingene som fortelles rundt oss. Dette er virkeligheten.

Om jeg ser rundt meg i samfunnet i dag ser jeg trender som gjør meg alvorlig bekymret. Jeg ser hvordan det samme tankegodset som inspirerte terroren i 2011 fortsatt spres. Jeg har selv sett hvordan tonen i kommentarfelt og blogginnlegg har gått fra hatsk til mer hatsk. Den som tar seg bryet vil en raskt finne at hatet ikke forsvant når nettavisene lukket sine kommentarfelt. At politikere, spesielt unge, kvinner og minoriteter, blir hetset ut av politikken burde være en advarsel om et samfunn med alvorlige problem.

Dessverre viser det seg alt for ofte at anmeldelser om trusler ikke etterforskes grundig nok og altfor sjeldent ender det med dom. Dette svekker demokratiet. Heller må vi ikke glemme at sammen med disse angrepene ligger faren for fysisk vold og terror. Noe som dessverre viste seg å bli virkelighet igjen den 10. august 2019 – da den unge nynazisten Phillip Manshaus drepte sin søster og prøvde å begå en skytemassakre inne i en moske i Bærum.

Bak hatet og volden ligger konspirasjonsteoriene. I disse fremstilles en fordreid virkelighet der skjulte maktstrukturer styrer og kontrollerer verden. Prototypen på disse er de antisemittiske teoriene som inspirerte pogromer og holocaust. I dag dreier det seg om alt fra vaksiner til islam, ofte fremstilles fortsatt Arbeiderpartiet og venstresiden som agenter for en bakenforliggende ond makt. Det holder ikke bare å snakke om falske nyheter for å bekjempe alvorlige tankevirus, som konspirasjonsteorier er.

De infiserer hjernen og får den smittete til å reprodusere dem, som andre virus smitter de og muterer. Vi ser nå hvordan vaksinemotstandere, trans- og skeivfobe, klimafornektere, nynazister og anti-feminister deler og liker hverandres innlegg i sosiale medier og blogger. Vi ser også hvordan grupper som tidligere ikke snakket sammen filtres sammen til nye alternative offentligheter tilsynelatende hinsides rasjonaliteten.

Om noen er i tvil om ord og tilsynelatende absurde teorier faktisk betyr noe er det bare å se hva som skjedde 6. januar i USA i år. Da tusener av mennesker, inspirert av den da avtroppende presidentens utsagn om valgfusk, stormet kongressbygget. Terror, politisk vold og hat henger tett sammen med konspirasjonsteorier. Selv har jeg gjennom mine år som student på NTNU støtt på medstudenter og ansatte som deler flere av disse skadelige teoriene.

Inntrykket er at bevisstheten og viljen til å agere på trusselen fra konspirasjonsmiljøene og ytre høyre dessverre har vært og er for lav, ikke minst fra regjeringen og det offentlige. Beste eksempel her er den fortsatte statsstøtten til den islamofobe bloggen HRS, hvis kommentarfelt gir rom til kjente nynazister. En skal heller ikke underkommunisere hvordan statsministeren selv gikk inn for å beskytte sine frp-ministere når de hundefløytet til et grumsete lag av befolkningen.

Snarere enn å ta tydelig avstand har mange i den liberale offentligheten vist en slags stille toleranse i møte med de intolerante. Man har gitt nynazister og konspirasjonsteoretikere plattformer for å spre sin gifte propaganda. Under påskudd av ytringsfriheten har en i stor grad tillatt hets og hat. Hva er en handlingsplan verdt om den ikke følges opp med handling? Samtidig ser vi at skolene har begynt, men sliter, med å kommunisere historien om 22. juli. Vi voksne må huske at minnet svinner raskt iblant unge født etter terroren.

Trusselen i dag er om mulig like stor eller større enn den var i 2011. Det er blitt sagt at den som ikke lærer av historien har dømt seg selv til å gjenoppleve den. Vi sa «aldri mer» og jeg håper at viljen til å følge opp dette nå vil bli vekket til live.

Mitt budskap til ungdommene av i dag er at dere må lære av historien. At dere må ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene. At dere må engasjere dere, i kamp for humanitet og menneskeverd. Og til dere andre, som ikke er like unge, jeg håper dere går i dere selv og reflekter over hvordan dere selv har bidratt til «aldri mer».

Kommentarer til denne saken