Jeg trodde det bitre årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti i fjor høst ville bestå som det rareste årsmøtet i et politisk parti jeg ville få se på lange tider. Men Arbeiderpartiet leverer, for i går inntok det kaotiske - og sett fra utsiden temmelig uforståelige - årsmøtet i Trondheim Arbeidersamfunn førsteplassen.

Årsmøter i denne typen lokallag pleier å være langt mer normale og trauste affærer. I en pandemifri hverdag er disse møtene selve essensen av vaffel, kaffe og den gode samtalen-politikk. Men der lokallagsmøter flest består i litt formalia, gjerne en politisk innledning og litt engasjert diskusjon om et aktuelt tema, var gårsdagens årsmøte i Trondheim Arbeidersamfunn mer som å bli teleportert inn i en god, gammeldags maktkamp mellom Ap-kjempene på Youngstorget.

I løpet av møtet kunne valgkomiteens leder Geir Waage - tidligere kommunalråd og for øvrig gift med leder i Trondheim Arbeiderparti Hanne Moe Bjørnbet - kunngjøre at han hadde fått en rekke innspill vedrørende lederspørsmålet i lokallaget. Aktiviteten hadde vært for lav, for få medlemmer ble involvert, og ledelsen av lokallaget hadde vært for lite samlende, var diagnosen han hadde mottatt fra flere lokallagsmedlemmer.

«Det handler om at medlemmene i laget ikke føler seg inkludert. Medlemmene føler ikke at de har innflytelse, og at de får være med å bestemme», sa Waage. «Styremøtene har bært preg av uorden. (…) Nå er tiden kommet for at vi skal skifte, og få et mer handlingsretta styre i arbeidersamfunnet», istemte partiveteran Arnfinn Brechan.

I fjor ble det avholdt et tosifret antall styremøter, og kun ett medlemsmøte, i Trondheim Arbeidersamfunn.

Styrets egen forklaring på den manglende medlemsaktiviteten lå i sakspapirene til møtet, som var sendt ut på forhånd: «Det har vært planlagt for en rekke møter igjennom året, som ikke har latt seg gjennomføre, grunnet Covid-19 situasjonen, som krever strenger smitteverntiltak, større lokaler og begrensinger i antall som kan møtes. Det er likevel blitt gjennomført et større medlemsmøte høsten 2020, der flere store tema ble behandlet», står det å lese der.

Det ser ikke ut til å ha vært nok for å overbevise Waage. Derfor foreslo han å kaste den sittende lederen, Tine Christin Eikevik. Eikevik var blant kvinnene som både tidlig gikk ut mot Trond Giskes kandidatur som leder av Trøndelag Ap på seinsommeren i fjor, og som tydelig sa sin mening om #MeToo og partikulturen i Trøndelag Ap på årsmøtet i fjor. Nå skulle hun avsettes.

Og hvem ville Waage ha i stedet, til å øke den lokale medlemsforankringen i det lille lokallaget? Jo, han hadde overtalt ingen ringere enn Stortingets visepresident til oppgaven.

Om Tine Christin Eikevik ønsker å arbeide videre med Arbeiderpartiets partikultur, må det nå bli som menig medlem. For i den påfølgende kampvoteringen ble Eikevik slått med god margin av stortingsrepresentant og første visepresident Eva Kristin Hansen.

I et kort øyeblikk var også Trond Giske (ufrivillig) lederkandidat i møtet. Giske selv sa ikke stort, men da han ba om å få slippe å være lederkandidat fikk han lurt inn en aldri så liten støtteerklæring til Eva Kristin Hansens kandidatur: «Jeg er enig i at vi trenger en helt annen involvering av medlemmene», sa han med klar referanse til kritikken mot Eikevik, og la til at han nok fint kunne bidra til det uten å selv stille opp som leder. Giske, som Waage, så ut til å være blant presidentens menn.

På spørsmål fra Nidaros om hvorfor hun tror hun plutselig ble vraket, svarer Eikevik diplomatisk nok at «jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Jeg har mine tanker, men vet ikke om det skal stå på trykk».

Det samme behovet for å holde sine tanker for seg selv hadde ikke lokallagsmedlem Anne Grybakk, som i årsmøtet sa at «noen ganger får jeg en følelse av at dette er en slags payback for debatten rundt stortingskandidaturet og Trond Giske».

Det er en mistanke det nyinnsatte regimet i Trondheim Arbeidersamfunn nok må tåle å leve med. Ett styremedlem sammenliknet det hele med å bli satt «under administrasjon».

Det er ikke hverdagskost at medlemmer i et lokallag som så vidt har 200 medlemmer i løpet av årsmøtet får vite at Stortingets første visepresident - som er bosatt i en annen by - uten forvarsel stiller opp som motkandidat til den sittende lokallagslederen.

Eikevik sier til Nidaros at hun hadde fått noen hint i forkant om at stortingsrepresentant Eva Kristin Hansen kunne komme til å stille opp som motkandidat, men først da møtet var i gang ble det endelig klart for den nå avsatte lederen at valgkomiteens leder, Geir Waage, innstilte på å kaste henne til fordel for Hansen.

Eva Kristin Hansen mener på sin side det er en urimelig kritikk at hun ikke er bosatt i Trondheim. «Jeg regner med dem som kommer med angrep om det nå har lyst til å bidra til at det er støy videre», sier hun til Nidaros.

Jeg er nok redd Hansen - etter en batalje av et årsmøte der hun vippet den sittende lokallagslederen av pinnen - nok må være innstilit på litt støy framover også. For overraskende kampvoteringer, der partitopper som har sitt daglige virke helt i toppen av norsk politikk uventet tar over lokallag i et annet fylke enn der de selv bor, har nok et helt naturlig, innebygd støypotensiale.

Det har vi for eksempel sett flere eksempler på i Fremskrittspartiet de siste par åra.

Og nå også i Trondheim, og i Arbeiderpartiet.

Les også

Hun vil stille!