Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Alle skal med er et politisk slagord, og en grunnstein i sosialdemokratiet. Dette burde da også i høyeste grad gjelde for norsk jordbruk.
Norge har en krevende topografi for jordbruksproduksjon. Klimaet er hardt og mye av tilgjengelig dyrkbart areal ligger slik til at det er kun grasproduksjon som er mulig. Disse arealene ligger som kjent spredt rundt i et stort og langstrakt land. Det er dyrt å frakte husdyrgjødsel og grovfôr over store avstander. Dette er en av flere grunner til at vi har, og fortsatt ønsker, et desentralisert jordbruk som kan utnytte de knappe jordressursene der de er.
For å gi disse brukene rammevilkår slik at bonden har ei inntekt pr time likt folk flest (snittlønnen blant lønnsmottakere), er man avhengig av å ha gode måleverktøy for økonomien i jordbruket. Man må måle nivået og sørge for at rammevilkårene er tilpasset disse brukene, slik at snittet av dem har inntektsmuligheter som er oppnåelige i praksis.
I regjeringens eget tiltredelsesdokument, Hurdalsplattformen, understrekes det også landbruk over hele landet, og at bønder skal sikres inntektsmuligheter som andre i samfunnet.
Det styrende flertallet på Stortinget, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med støtte fra SV, har sagt at alle bruksstørrelser uavhengig av geografi skal jamstilles. Mens man fikk dette politiske vedtaket i Stortinget, så jobbet Grytten-utvalget med å lage en ny metode for å måle inntektsnivået i jordbruket med lønnsmottakere.
Utvalget har valgt å legge inn en grense, og samtidig lage en anbefalt vekting, der alle kornbruk under 400 dekar er utelatt, sammen med sauebruk under 76 vinterfora sauer, og ammekubruk med under 31 ammekyr.
Det faktiske gjennomsnittet på disse produksjonene i Norge er 276 dekar korn, 88 vinterfora sauer, og 20 ammekyr pr bruk. Altså anbefaler inntektsutvalget i sin rapport å utelate store deler av næringa. Ikke bare såkalte små bruk, men også i norsk målestokk ganske store bruk. Hvordan tenker man at man skal kunne lage rammevilkår som skal holde liv i små og mellomstore bruk over hele landet dersom man ekskluderer disse fra inntektsmålingen?
Hvordan er det meningen at bønder i Norge skal kjenne seg igjen i en modell som utelater godt over halvparten av dem?
Man kan ikke ha politiske målsetninger, og på samme tid velge å se bort ifra realitetene. Og realiteten her, er at om vi skal oppnå målet om 50 prosent selvforsyning på egne ressurser, er vi avhengig av alle bruk over hele Norge for å utnytte jordressursene der de er best mulig. Politiske målsetninger er viktig, og for jordbruket er disse viktig for å skape fremtidstro, rekruttering, og økt matproduksjon basert på norske ressurser.
Men målsetninger må gjøres om til praktisk politikk som setter den norske bonde i stand til å utføre dette viktige samfunnsoppdraget. For å utforme denne politikken, er man helt avhengige av gode måleverktøy slik at man får tilpassede rammevilkår.
Da kan man ikke utelate 22 000 gårdsbruk fra inntektsberegningen. For å sette det i perspektiv, så har Grytten utvalget utelatt tilsvarende alle gårdsbruk i Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Vestland, Rogaland, og Agder!
Dette i et land som styres av et parti der slagordet alle skal med, har vært mye brukt, og et parti som har som slagord at hele landet skal tas i bruk.
Dersom flertallet på Stortinget mener dette forslaget er en god løsning på oppgaven med å finne måleverktøy for å måle bondens inntekt, kan jeg konkludere med at politiske slagord, Hurdalsplattformen, og underskrevne budsjettavtaler ikke er verdt papiret de er skrevet på.