Alle tjener på en bedre boligpolitikk

Alle skal ikke bo i byen. Men vi kan heller ikke ha byer der bare de rikeste får bo, mens lavtlønte og folk i distriktene tar regninga, skriver Hannah Gitmark.

Alle skal ikke bo i byen. Men vi kan heller ikke ha byer der bare de rikeste får bo, mens lavtlønte og folk i distriktene tar regninga, skriver Hannah Gitmark. Foto:

Av

Skal vi sikre et bærekraftig og rettferdig boligmarked trengs politiske løsninger som kommer både by og bygd til gode. 

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.I 2006 fylte jeg 18 år. Samme år flyttet jeg fra Hadeland. Selv om oppvekstmiljøet mitt i dag ofte refereres til som «Nordens Toscana» var jeg klar for studier og nye muligheter - i Trondheim. Etter noen år med studier og tilværelse som leietaker, flyttet jeg videre. I 2011 kjøpte jeg min første bolig – en liten leilighet i et gammelt trehus på Vålerenga i Oslo. Det var frihet og trygghet på en og samme tid.

Singel og på frilanslønn, og innflytter fra bygda uten bolig å selge, var det ingen selvfølge at jeg skulle komme meg inn i det allerede ganske hete boligmarkedet i Oslo. Muligheten fikk jeg fordi jeg delte regninga - og leiligheten- med en god venninne. Og ikke minst fordi jeg hadde foreldre som kunne stille som kausjonister.

Den viktigste årsaken til at det gikk an var kanskje at det var nesten ti år siden. Siden den gang er boligprisene i hovedstaden økt fem ganger så raskt som lønnsveksten. Med andre ord er boligmarkedet blitt trangere og trangere.

Det er ikke bare i Oslo at boligprisene har gått i været. Det samme bildet ser vi i mange andre norske byer og pressområder. I Trondheim har boligprisene økt mer enn tre ganger så raskt som lønnsveksten de siste ti årene. Det betyr at det blir stadig vanskeligere å få en fot innenfor boligmarkedet for dem som ikke allerede er der. Unge førstegangskjøpere har ikke sjans til å spare like raskt som prisene vokser, og selger du hus på bygda og vil kjøpe i byen er du like sjanseløs.

Når jeg uroer meg for det norske boligmarkedet, slik jeg gjør i boken Det norske hjem, blir jeg ofte møtt med at det er jo kjempebra at over tre fjerdedeler av nordmenn eier egen bolig. Det er klart. Men det er også nesten en fjerdedel som ikke gjør det. Og stadig flere tilhører den siste kategorien.

Norge har en høy andel eiere sammenlignet med mange andre land, men noe har skjedd. De siste ti årene har andelen unge eiere sunket over hele landet. Nedgangen i boligeierskap er størst hos personer med lav inntekt som bor i de største byene. Men det er ikke bare dem med lav inntekt som sliter. I det sentrale Østlandsområdet er bare 3-5 prosent av boligene mulige å kjøpe for en sykepleier med en gjennomsnittsinntekt på 570 000 kroner.

I Trondheim er andelen høyere – litt flere enn en fjerdedel av boligene er innenfor sykepleierens rekkevidde. Svært mange av dem som utfører viktige oppgaver i de store byene våre har langt lavere inntekt enn en sykepleier. Flere steder er altså samtlige boliger utenfor rekkevidde. Det betyr med andre ord at mange av dem som får hjulene til å gå rundt i storbyen, ikke har råd til å bo der selv.

Denne utviklingen er både usunn og urettferdig, og på kræsjkurs med den tanken som lå til grunn for boligpolitikken den første tiårene etter krigen. Da var den politiske målsettingen at boligfordelingen skulle være likere enn inntektsfordelingen. Man ville motvirke sammenhengen mellom arbeidsinntekt, deres kjøpekraft i markedet og den boligstandarden de endte opp med. I dag er situasjonen mange steder helt motsatt.

De som bærer velferdsstaten, med tunge jobber og lave inntekter, får istedenfor et tilleggsproblem, ved at de ikke får muligheten til å etablere en tilfredsstillende bosituasjon. Så vil noen si at det ikke er noen menneskerett å bosette seg i byer og pressområder, men også der trengs arbeidskraft og også der er en mangfoldig befolkning å foretrekke.

Derfor stusset jeg over at nestleder i Senterpartiet, Ola Borten Moe, i et innlegg i Trønderdebatt går så sterkt i mot forsøk på å føre en mer sosial og rettferdig boligpolitikk vi nå ser løftes fram av partiene til venstre i norsk politikk, både sentralt og mange steder lokalt.

Borten Moe er lei av at diskusjonen ikke tar tak i det han mener er «rotårsaken»: Mangel på balansert utvikling i hele landet. Han har helt rett i at dette er viktig. Fraflytting og urbanisering bidrar til økt press på byene og områdene rundt, og at dette bidrar til å presse prisene opp. Politiske tiltak som gjør det mer attraktivt å bli boende i hjembygda eller flytte ut av byen vil også kunne dempe boligprispresser boligmarkedet i de norske byene. Det vil dessuten bidra til et viktig overordnet politisk mål: gode liv for folk – i hele landet.

En aktiv distriktspolitikk bør innebære å tilrettelegge for og satse på næringsutvikling i hele landet, ruste opp lokal beredskap slik at det er trygt å bo overalt, investere i idrettstilbud og andre fritidsaktiviteter, for eksempel gode biblioteker, og ikke minst sørge for vei- og kollektivutbygging og lik tilgang til bredbånd på bygda som i byene. Å spre statlige arbeidsplasser hjelper også. Det blir likevel feil å sette rettferdig boligpolitikk og tiltak for å dempe prispresset i byene, opp mot nødvendige grep for å bremse sentraliseringen. De to er ikke motsetninger.

For selv om vi får en ny regjering etter neste valg med en mer aktiv distriktspolitikk som resultat, vil de som eier bolig i byen fortsette å tjene penger på å bo på en helt annen måte enn man gjør på bygda. Det bidrar til å konsentrere rikdom ytterlige i byene. Jeg ønsker en politikk som bidrar til at vi kan bo overalt i dette landet. Alle skal ikke bo i byen. Men jeg vil heller ikke at bare de rikeste skal ha råd til det.

Hvem som får velge hvor de vil bo bør ikke avhenge av hvem foreldrene deres er, og om de har vokst opp i by eller på bygda, slik det er i dag. En studie fra UiO viser at de som hadde besteforeldre som eide en stor bolig i Oslo i 1960 hadde mye større sannsynlighet for å eie sin egen bolig i 2014, og blant dem som eide sin egen bolig var verdien på den boligen mye høyere enn hos de ellers like menneskene der besteforeldrene leide bolig utenfor byene.

Derfor synes jeg det er merkelig når Borten Moe kritiserer at det settes inn tiltak for å rette opp i disse problemene som ikke bare er byproblemer, men som hele landet har felles.

Virkeligheten er som vanlig mer komplisert enn at ett grep er nok. Mange trekker fram økt boligbygging i byer og pressområder som en del av svaret. Det er det også. Men økt bygging alene sørger ikke for at den sosiale fordelingen av boligmassen blir bedre. Det kan vel så gjerne være investorer som kjøper flere leiligheter, ikke Emilie på 28 som har spart penger med deltidsjobb hver ettermiddag siden videregående. Derfor trengs politiske tiltak av typen jeg oppfatter Moe å være kritisk til: for eksempel bør norske kommuner få mulighet til å stille langt større krav til utbyggere enn hva tilfellet er i dag, for eksempel om å avsette en del av nye boliger til boligsosiale formål. Disse kan utvikles som leie-til-eie-modeller eller til ikke-kommersielle leietilbud. Det er tiltrengt. Dagens leiemarked domineres av små, uprofesjonelle utleiere og er ofte både dyrt og dårlig.

Dette holder imidlertid ikke. Vi må ta tak i dagens store strukturelle utfordringer. Den viktigste er dagens mangelfulle beskatning av bolig. De som eier bolig får i dag utdelt titalls milliarder i skattefradrag hvert eneste år. De med billigst boliger, for eksempel på et lite sted, subsidierer dermed dem med de dyreste, i en stor by. De som står helt utenfor markedet subsidierer dem innenfor. Subsidiene er ikke bare dårlig fordelingspolitikk – det bidrar også til den usunne prisutviklingen vi ser. Når det lønner seg å putte alle pengene man har og vel så det i bolig, ja så gjør vi selvsagt det. Dessuten vil økt beskatning av bolig balansere myndighetenes forskjellsbehandling av leietakere og eiere og forhåpentligvis også både gjøre det mindre attraktivt og nødvendig å ta opp så skyhøye mengder gjeld som vi nordmenn gjør i dag.

Utover politiske tiltak som indirekte påvirker boligfordeling og produksjon etterlyser Borten Moe endringer i selve boligpolitikken lokalt. Han vil nemlig ha seg frabedt at stat og fylker legger seg opp i hvor og hvordan boligene bygges i distriktene. Helt konkret ønsker krever han mindre mas om utvikling i tilknytning til kollektivknutepunkt og langt færre krav til boligens standard og utforming.

La meg først gi Moe rett i noe: I dag er boligpolitikken delegert til kommunene. Det er bra, og det skal være kommunene selv som styrer utviklingen av og produksjonen av boliger. Derfor har jeg for eksempel i min bok vært kritisk til de mange eksemplene som finnes på statlige ukoordinerte innsigelser i reguleringsprosesser, som trenerer lokalt styrte og besluttede prosesser. Men det er viktig å huske at boligpolitikk ikke bare handler om å skaffe folk et trygt tak over hodet. En vellykket boligpolitikk kan også bidra til å løse mange andre politiske utfordringer.

Klima er en av dem. Både krav om og støtte til energieffektivisering av hus, og arealplanlegging der man legger opp til minst mulig behov for bilkjøring, er verdifulle bidrag til å løse klimakrisa. At folk bor tett rundt og opptil kollektivknutepunkt er dessuten bra for eldre som slik sett kan klare seg lengre i egen bolig – også et politisk mål. Dette viser igjen hvor dyptgripende effekter boligpolitikken har. Dessuten er det ikke slik at mål om å skape en boligpolitikk som bidrar til dette alltid er statens påfunn. Mange kommuner ønsker også en boligpolitikk som er bra for klima og framtidas demografi.

Borten Moe er også oppgitt over mer generelle standardkrav til nye boliger. Han påpeker helt korrekt at den store byggenæringen har hatt dårlig produktivitetsutvikling. Faktisk har den falt med 10 prosent de siste 20 årene. I den samme perioden har produktiviteten i privat sektor i fastlands-Norge økt med 30. Moe mener staten har bidratt med dette, gjennom «stadig strengere krav på nær sagt alle områder». Det er en rimelig snever analyse, stikk i strid med hva vi vet om byggebransjens utfordringer. En langt mer nærliggende årsak til fallende produktivitet i byggebransjen skyldes manglende industriell og teknologisk utvikling, som igjen har sammenheng med stor tilgang på billig utenlandsk arbeidskraft i perioden etter 2004 og større lønnsulikhet i bransjen.

En del av suksessen ved etterkrigstidens boligpolitikk var at det med støtte fra Husbanken fulgte både maksimumskrav og minimumskrav. Dette har gjort at den norske boligmassen holder høy standard den dag i dag. Boligene som bygges nå skal overleve både Moe og meg. Man kan selvsagt alltid diskutere effekten av ulike krav i detalj, men at en ny boligpolitikk for by og land skal bety dårligere boliger for folk, er ikke rett vei å gå.Det er dessuten få holdepunkter for at reduserte krav vil komme andre enn utbyggere til gode.

Til slutt ønsker Borten Moe seg større politiske og økonomiske muskler bak boligbygging i distriktene. Som en del av distriktspolitikken bør vi vurdere støtteordninger for boligbygging i distriktene, der bankene ikke vil gi folk lån. Men vi bør være forsiktige med å ytterligere pumpe opp etterspørselssiden av boligmarkedet.

En mer rettferdig fordeling av landets boligformue er helt nødvendig. Det er også politikk som kan sikre arbeidsplasser, utdanningstilbud, velferdstjenester og trygghet i hele landet. Dessuten må utslippene ned i hele landet. Det er kanskje kreativt å sette disse sakene opp mot hverandre som motsetninger, men det er ikke riktig av den grunn.

Alle skal ikke bo i byen. Men vi kan heller ikke ha byer der bare de rikeste får bo, mens lavtlønte og folk i distriktene tar regninga.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken