Kommune-Norges verdier og slagord er allerede en litt oppbrukt humoristisk sjanger. Det er jo ikke lett å unngå å humre litt når tilbyderne av trauste, hverdagslige tjenester og oppgaver smykker seg med slagord som «Eventyrlige muligheter» (Innlandet fylke), «Kraft og mangfold» (Frøya) eller «Åpen og nysgjerrig i holdning. Modig og ansvarlig i handling» (Trøndelag fylke). Da er Rindal kommune mer på ballen, med sin forfriskende ærlige og smått selvironiske «Tid til å leve».

Før sammenslåingen av de to trøndelagsfylkene var begge kjennetegnet av å utstråle et utpreget høyt ambisjonsnivå. Sør-Trøndelag fylke fikk under nyslått fylkesordfører Tore O. Sandvik visjonen «Kreative Trøndelag» på tidlig totusentall. I disse to ordene kunne du både finne Sandviks sterke ønske om å modernisere og redefinere hva regionene i Norge faktisk er og hvilken rolle de har, og visjonen om et samlet Trøndelag. Målet var at Trøndelag skulle bli den «mest kreative regionen i Europa». I Nord-Trøndelag lovte man et fylke «der alt e mulig uansett».

Begge visjonene var så klart villedende, på hvert sitt vis: At kreativitet i seg selv skulle være et mål for en region vel egentlig ingen selvfølge? Det finnes heller ingen steder i verden der alt faktisk «er mulig uansett». Den amerikanske drømmen er som kjent en illusjon. Alle kan ikke bli hva de vil, bare de jobber hardt nok. Fysiske lover og økonomiske realiteter oppheves ikke uansett hvor endringsvillig en offentlig administrasjon kommuniserer at de er.

Dette sier jo seg selv, og alle skjønner at visjonene selvsagt ikke var ment å forstås bokstavelig, mer som en inspirasjon. Gamle Nord-Trøndelag fylke var synlig som kulturfylke, og med skinnende videregående skoler og en sterk ungdomskultur, godt smurt med kraftpenger. Prosessen rundt visjonen var langt viktigere enn de smått reklameaktige ordene i seg selv. Det samme kan sies om «Kreative Trøndelag» i sørfylket, selv om prosessen der var mye mer lukket, noe som blant annet er godt analysert i en masteroppgave fra 2011 av Kjersti Lunden Nilsen.

Hvor i all verden skal jeg med dette, lurer du kanskje på. Jo: Jeg går med en bestemt mistanke om at det ikke er tilfeldig at begge de gamle trøndelagsfylkene valgte seg slagord som på hvert sitt vis utstrålte ideer om storhet og overlegenhet. Jeg går med en mistanke om at fylkenes (og kommuners) behov for å begeistre folk langt ut over det som er kjerneoppgavene, ikke bare har positive og inspirerende konsekvenser, men at de også bidrar til et fenomen som er spesielt fremtredende her i Trøndelag: Behovet for å være Størst og Best!

Når vi skal bygge ting, arrangere ting, eller skape noe her i fylket, er det påfallende ofte at det hele skal bli det Største og Beste eksempelet i sitt slag. Rosenborgs kjempesuksess i Europa på nittitallet førte med seg et ambisjonsnivå som etter hvert fikk et skjær av ufrivillig komikk (at Rosenborg i 2011 for eksempel skulle kunne være i «topp 30 i Europa» var åpenbart mer av ei tvangstrøye enn en inspirasjon for både spillere og trenere). Trondheim er opptatt av å være «Teknologihovedstaden», selv om det strengt tatt kanskje er viktigere med substansen – antall arbeidsplasser, bedriftsetableringer og faktisk evne til innovasjon – enn hvilken tittel omverdenen gir oss. Både Rockheim i Trondheim og ulykksalige Rock City i Namsos skulle bevise trøndersk dominans i populærkulturen, og Helseplattformen blir så klart også – når den kommer i drift – størst.

Det finnes helt sikkert interessante kulturelle forklaringer på dette, kanskje er noe av det en etterlevning spesielt av kystkulturen vår, tanken om å reise ut, slå seg opp og vise seg her i verden. Men at kulturaktører, bedrifter eller visjonære enkeltpersoner melder seg med kjempeambisjoner og noen ganger går på trynet, er utelukkende en styrke for et samfunn. Vi trenger slikt.

Verre er det når ideen om å være Størst og Best forstyrrer oppgaver i samfunnet vårt som helst bør være trygge, kjedelige og trauste.

Og da er vi tilbake hos kommunen og fylkeskommunen: Er det egentlig så viktig om rådhuset eller fylkesadministrasjonen begeistrer oss? Ingenting ved fylkenes kjerneoppgaver – om det er å sørge for at folk har god tannhelse, et bra tilbud av videregående opplæring, eller greie veier å kjøre på – har særlig mye glamour over seg.

Ikke behøves det heller, tvert imot har offentlige tilbud det ved seg at de skal være trygge, nødvendige og tilgjengelige for alle. Det samme kan sies om kommunene. Jeg har ikke særlig behov for at kommunen får hjerter til å banke, med mindre det er akutthjelp på et sykehjem eller på legevakta. Og jeg trenger ikke å bli inspirert av fylkeskommunen, det er viktigere at de inspirerer sine egne ansatte, og at videregåendeelevene inspireres på skolen.

Minst av alt har vi behov for at fylkeskommunen utvikler verdens beste datasystemer for virksomhetsstyring. Det er da greit å nøye seg med et som fungerer, og som har en avklart prislapp?

ERP-skandalen i fylket har til nå vakt overraskende lite oppsikt nasjonalt. For at en fylkeskommune greier å blåse vekk 80 millioner kroner på utvikling av et datasystem uten å sitte igjen med noen ting, er helt der oppe i ligaen med Porsgrunn kommune som kjøpte ny ferje til Sandøya uten å sørge for ei ny kai som kunne ta imot ferja. Det er, sett utenfra, uforståelig.

Frps gruppeleder i fylkestinget Lill Harriet Sandaune er inne på noe når hun sier at «det er mange eksempler på at Trøndelag fylkeskommune skal være verdens beste på en rekke ting».

Kanskje bør fylkene og kommunene lene seg mer på et annet trekk ved det trønderske, et som eksisterer i evig spenning og friksjon mot de trønderske vyene om storhet: Traustheten. Alt må jo ikke være størst og best.

Noen ganger holder det med et godt og trygt tilbud. Og visjoner som henger sammen med realitetene: Trygge Trøndelag, gode tjenester, og et ERP-system rett fra hylla og som fungerer.