Alvorlig når egoismen blir kompassnåla

Av

Det er jo et paradoks at mange av dem som ble intervjuet på TV, på tur over svenskegrensa, trolig må være i høyrisikogruppene for koronaviruset – så røyksugne de må ha vært.

DEL

MeningerDenne sommeren har vi for alvor blitt vitne til at koronasituasjonen har gått over i en ny og kritisk fase. Der hvor vi som lydige borgere gikk i dekning i ukene etter regjeringens pressekonferanse 12. mars, er lempninger på restriksjoner og smittevern blitt tatt til inntekt for at folk kan gjøre hva de vil. Hele hensikten med å tvinge samfunnet i nødmodus, var å hindre smittespredning og for å unngå at helsesektoren gikk i stå. Det virker å være glemt nå.

Pressedekningen av Spania-flyet, som kjempet mot klokka for at passasjerene skulle slippe å sitte i karantene om de landet før midnatt, vil nok bli stående som et pinlig kapittel i historien om den ellers gode, norske koronadekningen. For ved å ta et slikt perspektiv på en global helsekrise, flytter vi søkelyset bort fra de tiltakene som skal hindre smitte av et dødelig virus, til å dreie seg om hvordan vi heller kan unngå hindringer og forstyrrelser – som karantene sikkert kan oppfattes som – i vår private feriesfære. Vi er på en farlig veg dersom egoismen skal bli kompassnåla i den videre handlingen mot koronaviruset.

Derfor er det også til å undres over folk trang til å kjøre over svenskegrensa for å handle billig tobakk og alkohol, i det øyeblikk restriksjonene ble lempet på for innreise til enkelte svenske regioner. Det er jo et paradoks at mange av dem som ble intervjuet på TV, på tur over svenskegrensa, trolig må være i høyrisikogruppene for koronaviruset – så røyksugne de må ha vært. Men nå handler det ikke lenger om hvordan vi skal opprettholde lave smittetall i Norge, men hvordan vi skal kunne nyte sydentemperaturer, eller billig røyk og sprit – uten å måtte sitte i karantene for det. Som om det er en straff for å innskrenke vårt handle- og reisemønster, mer enn et tiltak for å hindre smitte.

Mye av den norske suksessen i kampen mot koronasmitte, har vært at samfunnet har klart å etterleve til dels strenge tiltak – i fellesskap. I respekt for eldre og kronisk syke, holdt vi avstand, reduserte sosiale lag og tilstelninger. Mange har sågar ofret jobbene sine for at vi ikke skulle få kritiske sykdomsutbrudd her til lands. Da framstår det som tanketomt at det å jakte metoder for å unngå restriksjoner er blitt viktigere enn å bidra til å forhindre smitte.

Artikkeltags