Dette innlegget har en tittel som kan virke både provoserende og utfordrende. Det er meget forståelig. Samtidig har tittelen et budskap om ikke kan løftes høyt nok i samfunnsdebatten. Kampen om anerkjennelse har preget livene til oss mennesker så lenge vi har eksistert. Etter alle solemerker å bedømme vil denne kampen fortsette så lenge vi eksisterer.

Det opereres primært med tre forskjellige trinn av behovet for anerkjennelse. Det første er at alle ønsker å bli anerkjent. Dette relaterer seg til vår verdighet og selvfølelse som selvstendige og autonome individer. FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 starter nettopp med denne graden av anerkjennelse. I første punkt viser erklæringen til at «anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden».

Dette er for mange av oss en selvfølge, men vår historie inneholder forkastelige hendelser som illustrerer hva som skjer når mennesker blir forsøkt sett på som rotter, insekter eller øvrige skadedyr. Den andre verdenskrig er et av mange eksempler. Derfor er det så viktig at vi anerkjenner ethvert menneske som et menneske, samt som en deltaker i vårt samfunn med potensial til å bidra positivt for fellesskapet.

Trinn nummer to er at vi ønsker å bli anerkjent på lik linje som alle andre. Også dette trinnet er ganske lettfattelig, men likevel byr det på store utfordringer. I en perfekt verden, kanskje, så er vi alle like mye anerkjent. Dette handler ikke bare om individer imellom, men også grupper av mennesker. Eksempler på grupper er menn, kvinner, LHBTQ, funksjonsnedsatte, hvite og muslimer. Til stadighet er vi vitne til at det foregår en kamp om å bli anerkjent like mye som en annen gruppe.

Spørsmålet som er verdt å stille seg i denne anledning er: når er alle grupper like mye anerkjent? Er det når alle grupper har like mange representanter i alle tenkelige utvalg, styrer, klasserom, studier, og så videre? Av åpenbare grunner vil ikke det la seg realisere. Er det når alle har like rettigheter i lovens forstand? I så fall må dette anses nært oppfylt.

Likestillings- og diskrimineringsloven skal fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person. Med likestilling menes i loven likeverd, like muligheter og like rettigheter. Det er tydelig at lovens ordlyd gir lik anerkjennelse for alle disse gruppene. Unntaket trer fram ved at loven særlig tar sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling, og dermed gir ugunstige vilkår for menn og gutter, men det er en helt annen debatt.

Noen individer og grupper av mennesker ønsker, eller verre, forventer, å bli anerkjent mer enn andre. Dette er det tredje og siste trinnet på anerkjennelsens stige. Det er ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor dette er problematisk. Slikt tankegods er særs ødeleggende og destruktivt. Putin sin krig mot Ukraina kan ses på som et utslag av denne typen mentalitet. Det er her budskapet i tittelen gjør sitt inntog, nemlig at anerkjennelse må ha en øvre grense. Vi vil aldri kunne leve i et slags harmonisk samfunn dersom vi skal kjempe om å få mest mulig anerkjennelse, gjerne på bekostning av andre grupper. Å heve seg over andre er sjeldent en gjennomtenkt og akklamasjonsverdig holdning.

Min konklusjon er dermed at vi bør forvente å bli anerkjent både som den vi er og på lik linje med andre. Utfordringen ligger i et slags måtehold hva gjelder anerkjennelses grad. Når den skal gå på bekostning av andre, så er ikke det en fin sti å gå på. La oss anerkjenne hverandre på en verdig og konstruktiv måte. Det er noe av limet som utgjør et godt samfunnsliv, så vel for gruppen som individer.