I møtet med den brutale og folkerettsstridige russiske krigføringen mot Ukraina står en forestilling om kolonialismen og imperialismen som også er utbredt på den norske venstresiden nokså avkledd. Det er forestillingen om at kolonialismen og imperialismen utelukkende er «vestlig».

Denne forestillingen gjør oss alle dårligere rustet intellektuelt og politisk for en verden som i økende grad er multipolar.

Russlands krig som kolonikrig

I april i år publiserte det velrenommerte amerikanske tidsskriftet New Yorker et essay av Yale-historikeren Timothy Snyder. Snyder er blant de forskere og offentlige intellektuelle som har fulgt tettest med på utviklingen i Ukraina etter at landet erklærte seg som en uavhengig stat etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. Han har som historiker skrevet en lang rekke bøker om de mørkeste kapitlene i europeisk historie, som utspilte seg nettopp på det ukrainske territoriet der to totalitære imperiestormakter stod mot hverandre under 2. verdenskrig – Hitlers Nazi-Tyskland og Stalins Sovjetunionen – nemlig Ukraina.

Snyders essay bar tittelen Krigen i Ukraina er en kolonikrig. Det må kunne sies at det hører med til de absolutte unntakene av faghistorikeren Snyder refererer til den militante anti-koloniale tenkeren og aktivisten Frantz Fanon (1936–61) i sine tekster. Men i dette essayet innleder Snyder like godt hele essayet med å parafrasere Fanon:

«Som filosofen Frantz Fanon argumenterte for, ser kolonisatorene seg selv som aktører med mål og retning, og de koloniserte som instrumenter for å realisere sin visjon om imperiet».

Snyders valg av referanse her er selvsagt på ingen måte tilfeldig: Hvis kampen mot europeisk kolonialisme og for avkolonisering har et historisk ikon blant intellektuelle med orientering mot venstresiden er det om noen Fanon. Den Fanon som etter en oppvekst i den fransk-karibiske kolonistaten Martinique, hvor han blant annet ble undervist av forfatteren, poeten og den senere statslederen Aimé Césaire (1913-2008), lot seg verve til kampen mot nazismen i Europa under 2. verdenskrig, utdannet seg som psykoanalytiker etter 2. verdenskrig, og endte opp som en sentral talsperson for det væpnede algeriske opprøret mot fransk kolonimakt i Algerie.

Snyders henvisning til Fanon er rettet mot den type intellektuell villfarelse som man har sett på deler av den intellektuelle venstresiden, ikke minst i Latin-Amerika, Afrika og Asia, men også i en viss grad i Europa og USA, etter at Russland invaderte Ukraina i februar. For det er en type intellektuell forvirring som utgår fra en forestilling om at siden den historisk dominerende form for imperialisme, og den formen for imperialisme som man i store deler av verden har blodige historiske erfaringer med, er europeisk, amerikansk eller ganske enkelt «vestlig», så kan ikke det vi står overfor i Ukraina være en imperialistisk krig innledet av Russland.

I en mer moderat utgave består villfarelsen i en forestilling – som Kremls selvforståelse og propagandaapparat lenge har fremmet – om at den «egentlig aggressoren» her er NATO og EU, snarere enn Russland.

Vi har de siste månedene sett ulike avtrykk av disse vrangforestillingene i norske medier og blant intellektuelle med tilknytning til venstresiden og fredsbevegelsen, med påstander om at «Russland har folkeretten på sin side», og at opprøret på Maidan-plassen i Kyiv i 2014, der et hundretalls ukrainske demonstranter ble drept av ukrainske sikkerhetsstyrker lojale til den russisk-støttede ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, var et «CIA-støttet statskupp» som foreløpige lavmål.

Blant de sentrale og nødvendige elementene i kolonialismen finner vi ikke bare dehumaniseringen av de koloniserte (for den russiske statspropagandaens referanser til ukrainere som «nazister», «fascister» eller «banderister», se europeiske kolonialisters referanser til koloniserte som «usiviliserte», «barbarer» eller «terrorister»), men også en fornektelse av de kolonisertes rett til fri tenkning og handling i historien. Denne fornektelsen krever en aktiv russisk mytologisering av russisk-ukrainsk historie av den sorten som vi finner åpent uttrykt i Putins egne taler om Russland og Ukraina.

I disse talene fremstilles russere og ukrainere som å «egentlig» utgjøre ett og samme folk, med et og samme språk, og en og samme historie, samme hvor mye ukrainerne selv måtte være en nasjon med sin egen historie, sitt eget språk og sin egen kultur, og samme hvor utbredt ukrainernes drømmer å være del av et demokratisk og moderne Europa istedenfor et autoritært og tilbakeskuende Russland måtte være.

Et annet element i kolonialismen som blant annet fremheves av den anti-koloniale fransk-tunisiske tenkeren Albert Memmi handler om at kolonisatoren for å legitimere sin egen rasisme og terror skaper seg et selvbilde som historisk og kulturelt «overlegen» og forstår kolonialismen som næret av et ønske om å «frelse» den koloniserte.

Det er ikke egnet til å overraske da at vi i russisk statspropaganda stadig har fått høre hvordan Ukraina skal «frigjøres» fra sine angivelige «nazistiske makthavere», som altså inkluderer en president med jødisk og russisktalende bakgrunn som til alt overmål er en etterkommer etter overlevende fra Holocaust. Samtidig må vi være klar over at kolonisatorens selvbedrag som en «overlegen» part som tar et «historisk ansvar» for å «frelse» den koloniserte på ingen måte er unikt for russisk imperialisme: Vi finner disse ideene i rikt monn i europeisk og vestlig kolonialisme og imperialisme før og nå, og fra Fanons Algerie til Bush sitt Irak.

Russisk imperialisme før og nå

Dersom man ønsker å forstå hvordan og i hvilken grad den forhenværende KGB-agenten Vladimir Putin trekker veksler på russisk imperialisme, og russiske imperialistiske opprinnelsesmyter, er bøkene til den ukrainskfødte Harvard-historikeren Serhii Plokhy et godt utgangspunkt. I sin bok Lost Kingdom fra 2020, begynner Plokhy sin fortelling om russisk nasjonalisme med innvielsen av en atten meter høy statue til ære for den Kyiv-russiske Kong Vladimir ved en av portene til Kreml i Moskva i 2015.

Statuen ble reist året etter at Russland i strid med avgitte forpliktelser fra 1994 og internasjonal lov og rett invaderte og senere annekterte Krim-halvøyen fra Ukraina, og året etter at Russland begynte å finansiere russiskvennlige utbrytergrupper i Donetsk og Luhansk. Statuen ble innviet av Putin selv i nærvær av den russisk-ortodokse patriarken av Moskva og tidligere KGB-agenten Patriark Kirill, samt enken etter den russiske dissidentforfatteren og nobelprisvinneren Aleksandr Solzjenitsyn, som endte sine dager som en dypt reaksjonær russisk ultranasjonalist.

Innvielsen av denne statuen representerte også et forsøk fra Putin og Kreml sin side på å annektere ukrainsk historie. For på ukrainsk heter Vladimir Volodimyr. Han var en etterkommer etter skandinaviske vikinger som etter å ha tilbragt fem år som flyktning i Skandinavia kom tilbake til det landet som skulle bli hetende Rus i krønikene med en vikinghær som tok makten i Kyiv i år 980 etter Kristus. Slik Plokhy skildrer det i sin bok The Gates of Europe: A History of Ukraine fra 2015 lot Volodimyr seg døpe i bytte mot ekteskap med en søster av den kristne herskeren over Bysantinum, og kristendommen spredte seg gradvis langs elver og ferdselsårer i det riket som senere fra 1900-tallet skulle bli kalt Kyivsk Rus.

Dette riket inkluderte store deler av det sentrale Russland, og i den russiske opprinnelsesmyten som blant annet Putin holder seg med, er Kyiv følgelig arnestedet både for den russiske nasjonen og russisk-ortodoks kristendom. Det går imidlertid på ingen måte noen direkte linje fra Kyivsk Rus til dagens Russland: på 1200-tallet ble Kyiv invadert av mongolene, og Volodimyrs ættelinje er for lengst brutt.

Noe av det man kan lære av Plokhys bøker er i hvilken grad det er blitt en integrert del av russisk selvforståelse og nasjonalisme at Russland har en angivelig «rett» til å «herske over andre og ikke-russiske folkeslag». For det historiske Russland var om noe en imperiestat, og Sovjetunionen en arvtaker til denne imperiestaten. Talløse artikler og bøker har etter hvert fremhevet for kritisk og smertefullt den unge KGB-agenten Putin opplevde Sovjetunionens sammenbrudd som å være.

Det fremgår med all mulig tydelighet av blant annet Masha Gessens Putin-biografi Mannen uten ansikt (2014) at den unge KGB-agenten som under ledelse av den angivelig «liberale» og «vestligorienterte» ordføreren i St Petersburg, Anatolij Sobtsjak, på tidlig 90-tall tjente milliarder på kickbacks fra offentlige kontrakter, på ingen måte var en overbevist kommunist. Men i likhet med mange andre russere, som allerede under Stalin var blitt utnevnt som den fremste «nasjonalitet» i Sovjetunionen, opplevde han sammenbruddet av det sovjetiske imperiet som dypt krenkende.

Den nokså anonyme KGB-offiseren Putin ble brakt til makten av de selverklærte politiske teknologene i kretsen rundt den forfyllede og svekkede Boris Jeltsin i 1999. Hans løfter om stabilitet appellerte bredt. Men det gjorde også hans villighet til å forsvare grensene til det russiske imperiet Yeltsin tross alt hadde klart å redde fra oppløsningen av Sovjetunionen etter det mislykkede kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov i 1991. Ikke minst gjennom en særdeles brutal russisk krigføring i utbryterrepublikken Tsjetsjenia, som på mange måter kan betraktes som en forstudie for russisk militær brutalitet i Syria fra 2016, og nå også i Ukraina.

Alliansen med den russisk-ortodokse kirken, med alle dens ideer om en «russisk verden» fri for vestlig «dekadanse» og «homotoleranse» inngår også i Putins legitimeringsgrunnlag: det gjør også imperialistiske feberfantasier utviklet av russiske fascistiske intellektuelle som Nikolai Trobetskoi og Ivan Ilyev på 1920-tallet, og Aleksandr Dugin på 2000-tallet om et russisk-kontrollert «Eurasia» som skal strekke seg fra «Vladivostok til Lisboa», og som på noen kart også inkluderer Finnmark.

I Putins Russland må man også kunne snakke om en intern kolonialisme: Det er på ingen måte tilfeldig at en så stor andel av de unge soldatene som dør på slagmarken i Ukraina kommer fra fattige regioner i utkantene av det russiske imperiet, og fra etniske og religiøse minoriteter, snarere enn fra de russiske storbyene i det sentrale Russland. Russisk rasisme er høyst levende, og russiske høyreekstremister med eller uten støtte fra staten og dens organer har lenge vært de voldeligste og dødeligste i verden.

Antiimperialisme for dårer

Begrepet «antiimperialisme for dårer» skriver seg i sine ulike språklige varianter fra syriske demokratiaktivisters begreper for en viss type høyst selektiv vestlig «antiimperialisme» etter den arabiske våren i 2011 og utbruddet av den syriske borgerkrigen i 2012. For til mange av disse syriske demokratiaktivistenes dype og endeløse fortvilelse erklærte en del vestlige «antiimperialister» stilt overfor det iransk- og russisk-støttede Assad-regimets nærmest grenseløse brutalitet overfor egen sivilbefolkning at det var «vestlig imperialisme» som representerte den største trusselen i Syria.

Da Russland gikk aktivt inn med militære styrker i Syria fra 2016 for å sikre Assad-regimets overlevelse, vakte det i realiteten bare spake protester i vestlige hovedsteder, samtidig som brutaliteten i krigføringen bare tiltok.

Men spesielt den europeiske venstresidens blinde flekker i forhold til kolonialisme og imperialisme er på ingen måte noe historisk nytt. I 1956 skrev Aimé Césaire sitt berømte brev til generalsekretæren i det franske kommunistpartiet, Maurice Thorez. I dette brevet annonserte han at han trakk seg i protest mot kommunistpartiets langvarige taushet knyttet til Stalins terror, den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956, og ikke minst tausheten knyttet til fransk kolonialisme i Karibia og den franske rasismen overfor koloniserte folk som han selv representerte.

Fanon brøt også sine forbindelser til et fransk kommunistparti som ikke for sitt bare liv maktet å fordømme den franske kolonikrigen og fransk settlerkolonialisme i Algerie.

En prinsipiell og konsekvent holdning til kolonialisme og imperialisme i en multipolar verden i vår tid handler for venstresiden om å innse at den ikke bare kommer til uttrykk i vestlig og amerikansk imperialisme og israelsk settlerkolonialisme, og den rasismen som ofte kan knyttes til den. Men at den også handler om russisk, kinesisk og indisk kolonialisme og imperialisme.