Onsdag skjedde en historisk begivenhet i stortingssalen. Direktesendt på store, provisoriske skjermer snakket Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj varmt og engasjerende om den blodig urettferdige krigen hans folk er oppslukt i.

Det var en sterk opplevelse. Stillheten før presidenten fikk ordet, og den stående applausen etterpå, var unike øyeblikk i nasjonalforsamlingen.

Zelenskyj, som har blitt et internasjonalt symbol på frihetskamp og motstand mot tyranni, fortalte om et folk som er rammet av krig og elendighet. Og han snakket om at slaget om Europas framtid står nå.

Presidenten vekket en kampglød og et politisk samhold mellom ti norske partier vi aldri har sett maken til. Selv langt ute på ytre venstre sitter man nå med varme følelser til både europeisk samarbeid, NATO og mot russisk imperialisme.

Den kampgløden trenger den sittende regjering. For krisene statsminister Støre har fått i fanget til nå, innen korona eller strøm, er ingenting mot det som kommer. Bølgen av flyktninger som nå kommer, vil ikke ligne på noe vi har opplevd tidligere. Det vil gi direkte konsekvenser, og enorme ringvirkninger.

Delvis på grunn av krigen, men også av mange andre årsaker, er regjeringen nå i full gang med å avlyse sin egen politikk.

De har til og med utviklet et eget begrep for kuttene. Det er at man skal «åpent og ærlig» gå gjennom tidligere løfter.

«Vi har noen store prosjekter knyttet til samferdsel og transportplan, store bygg og anlegg, som krever store investeringer. Det skal vi fortsatt ha, men dette er tiden for å gå ærlig og åpent gjennom det» sa statsminister Jonas Gahr Støre til Adresseavisen sist helg. Han brukte for øvrig også ordet «krigsøkonomi». Det var i overkant sterkt, selv fra en statsminister som trives best internasjonalt og som langt på vei lar statsrådene styre innenrikspolitikken.

Marit Arnstad mener vi skal ha en «ærlig» diskusjon om klimamålene må utsettes, som en konsekvens av at hun mener sokkelen ikke skal elektrifiseres med landstrøm men med havvind. Høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, som nettopp har vært ute og varslet kraftige kutt i campusprosjektet til NTNU, skriver på Facebook at «Etter 30 år i sammenhengende overflod der politikk har vært å prioritere sterk vekst – er vi kanskje på vei tilbake til et samfunn som ligner på det våre foreldre vokste opp i.»

Selv førstereis stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene, som for et år siden snakket om ny distriktspolitikk og store planer, går nå rundt som økonomiprofessorer og snakker om trygg økonomisk styring og faren for en inflasjon som løper løpsk. Etter to år med krisepakker i alle retninger, er det tydeligvis en helt ny tid nå.

Sentralbanksjef Ida Wolden Bache lover sju renteøkninger i løpet av et par år. Matvareprisene er på vei oppover, drivstoff koster allerede over 20 kroner literen, strømmarkedet er ute av kontroll i deler av landet og både bønder og lønnstakere mener de skal ha et rekordoppgjør i vår. Spør du en økonom, eller en gjennomsnittlig nordtrøndersk stortingsrepresentant, kan ikke staten lenger kaste penger etter disse «problemene» – for det forverrer bare situasjonen. I stedet må det nå holdes igjen.

Dermed vil det nå komme forslag til kutt – i planlagte reformer, nye veier og andre prosjekter. Og mange krav om moderasjon og andre moteord. For nå er det – angivelig – nye tider.

Alt dette betyr trolig at regjeringen ikke vil ha noen magisk løsning på våre samfunnsproblemer. Sentraliseringen av samfunnet fortsetter. Klimakrisen er her for lengst. Så å si alle bransjer i Trøndelag mangler arbeidskraft – samtidig som 30.000 trøndere er uføre. Det vil fortsatt være enorme utfordringer i sykehusene, hos fastlegene eller i psykologkøen. Og hvis noen av disse klarer å komme à jour etter to år med koronanedstenging, kommer det i løpet av kort tid 100.000 ukrainere som også skal ha sin andel av disse tjenestene.

Det trenger ikke være bare negativt at nordmenn tar et oppgjør med egne forventninger. For i minst en generasjon har forbruk og komfort bare økt og økt. Og det er åpenbart for alle at vi skal hjelpe ukrainerne i en skala vi ikke tidligere har opplevd. Men summen av alt det som skjer, vil bety at mange vil få det verre. Det kan gi store konsekvenser, ikke minst for en regjering som allerede sliter tungt med oppslutningen.

Trolig har ikke alvoret i dette gått opp for alle ennå. Da vil de få en brå oppvåkning de neste månedene.