Gå til sidens hovedinnhold

Appell i regnbuemessen under Trondheim Pride 2021

Dette er Eivind Rindals appell under regnbuemessen i Vår Frue kirke i anledning Trondheim Pride, 11. september.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det føles godt å riktig å stå her i dag, i Vår Frue kirke under pride.

Det føles god å kunne feiere mangfoldet av seksualitet og kjønn her i byens åpne kirke sammen med dere.

Det er ikke en selvfølge at vi kan være her i dag. Det kan være lett å glemme at på mange områder har vi opplevd en stor utvikling for skeive de siste årene. Samtidig er det, og det kan ikke ties ned, folk som mener at utviklingen har gått i feil retning. Det er de som ønsker å reversere og endre tilbake til en annen tid da skeivhet var noe en måtte bære med seg i stillhet og i skam.

Kirken har mange rom, sies det, vi må spørre hvor mange av dem som i dag i praksis er åpne og trygge for skeive? Er det i dag at slik at du trygt kan ta med deg kjæresten, eller ektefellen, uavhengig av dennes kjønn, i kirken uten å få kommentarer og spørsmål?

To syn – i teorien er det både salomonisk og konfliktdempende – men hvordan virker det i praksis? Leder det til en ny stillhet, og usynliggjøring? Er det blitt en ny versjon av don’t ask, don’t tell? Er kriken et sted der en ikke kan snakker åpent og frimodig om kjønn og seksualitet? Når kirken undersøkte seg selv, og arbeidsvilkårene til skeive ansatte var det ikke bare hyggelig lesning. Skeive ansatte kjenner jevnlig på utenforskap. De rapporterer at de må forsake noe i seg selv i sitt virke i kirken. Det er for mange som har opplevd negative kommentarer, eller kjent på det uforsonende uuttalte mellom linjene. Dette handler om, tror jeg, langt mer enn to syn ekteskap. Under hviler holdninger som bidrar til å holde folk nede.

Vi lever i en tid der ordskiftet, både på og utenfor nett, blir mer uforsonende. Hatefull retorikk og konspirasjonsteorier om skeive spres i samfunnet. Dette skjer, dessverre også i kristne miljø. Om dere lurer på om det er en realitet, gå inn på debattsidene i de store kristne dagsavisene og les selv. Eller en kan gå inn på internett å se gjennom kommentarfelt og det folk skriver på Facebook. Jeg sitter noen ganger og lurer på hva kirken og dens ledere egentlig tenker å gjøre? Slik jeg ser det, truer ordskiftet om skeive i mange kristne miljøer menneskeverdet og livskvaliteten til skeive både i og utenfor kirka. Det kan ikke fortsette!

Lenge handlet debatten mest om likekjønnsekteskap, i dag ønsker jeg å trekke frem situasjonen til dem blant oss som er trans eller på annet hvis bryter med kjønnsnormene og det binære synet på kjønn. Når transfolk hever stemmen for grunnelegende rettigheter, som retten til god faglig forsvarlig og verdig behandling, til å kunne bruke et navn de kan være komfortable med og til å bli anerkjent av myndighetene som den de er – møter de motstand. De møtes med hat. Organisasjoner som forsvarer transfolks grunnleggende rettigheter omtales nedlatende, blir betegnet som samfunnsundergravende.

Jeg undres, når jeg tenker på kirken, når opplevde jeg da at noen i kirken spurte hvilket pronomen jeg benytter? Når hørte jeg sist, en vanlig søndag, en preken om kjønnsmangfold som positivt? Jeg vet at min kritikk kan falle noen tungt, det er også mange, men ikke mange nok, som skaper rom for homofile, lesbiske, bi- og panfile, ikke-binære, kjønnskeive, transfolk – skaper rom for skeive i kirka! Pride er ikke bare en fest, det handler ikke bare å om vise seg frem, pride er i bunn og grunn et rop, et rop fra folk opplever sitt menneskeverd truet. Et rop om rettferdighet.

Jeg ønsker meg en kirke som kan være et trygt felleskap, en familie av søsken, der alle – uavhengig av seksualitet og kjønn er like velkomne. En kirke der en tese om to syn ikke kommer i veien for menneskeverd og aksept. En kirke som snakker med en klar og frigjørende stemme for alle.

Kommentarer til denne saken