Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For på en søndagsskole sitter gjerne medlemmene lydig og stille og hører på lederens ord, og de gjentar sammen det de får beskjed om å lære, huske og si. Og den som greier å pugge leksa ordrett, får ei stjerne i boka. Noen få ekstra flinke får ei gullstjerne som gir plass helt framme i salen, nært lederen, sånn at lederen ofte kan høre sine egne ord bli gjentatt ordrett og slik han vil høre dem.
Omtrent akkurat som det er i Arbeiderpartiet, slik det virker etter det største politiske mageplasket på nesten hundre år. Salig Håkon Lies påstand om at «Arbeiderpartiet er fan ikke noen søndagsskole» gjelder ikke lenger. Arbeiderpartiet ser veldig ut som en veldisiplinert og veldrevet søndagsskole.
Nå skal alle medlemmene i partiet delta i ei omfattende evaluering på hva som gikk galt ved årets valg. Det som har gått galt de siste fire årene, er vanskelig å vite om skal være med i sjølgranskinga. For partiet løftet seg under valgkampen, fra hele 14 til 21 prosent. Strek satt for alt før valgkampen. Der gjelder visst fortsatt standardkommentaren fra partisekretæren etter hver dårlige gallup-måling: Nå skal vi jobbe dobbelt så hardt og heftig for å få opp gallup-tallene. Som vanlig blir det ikke nevnt hvilken arbeidsmengde og -måte som skal dobles. Dobbelt så mye av dårlig arbeid er svært mye dårlig arbeid.
Og sentralstyret i partiet har vedtatt valgresultatet i 2025 og 2027: Da skal Arbeiderpartiet igjen være Norges største parti. Dette må være nært rørende å høre for de rundt i landet som har brukt mesteparten av tida og fritida på en valgkamp der de har gjort tapre forsøk på å dreie debatten mot lokale forhold. Og ble møtt med rikspolitiske tabbeserier fra selvsentrerte sentrumspolitikere som i tillegg til tabbene, snakker et spinn-doktor-språk som har ett mål: Gi folket et inntrykk av at her har de full kontroll, fullgode intensjoner for landet de styrer og har fullstendig fortjent troverdighet.
Spinn-doktor-tekstene, de ferdigskrevne beregnende kort-svarene som topp-politikerne får i handa for å fremføre foran kamera og som svar fra journalistene, har i valgkampen vært på høydenivå svært langt over lokalpolitikken. Og nesten like høyt uforståelige for folk som er mest opptatt av hverdagene, de hverdagslige utfordringene og hverdagenes økonomiske utfordringer. Sjelden vare i valgkampen har vært når en sentral AP-politiker har svart naturlig, ekte og uten forhåndslaget manus. Og enda sjeldnere å innrømme at partiet ikke når fram til vanlige folk, slik forrige valgkamp hadde som slagord.
Markante og sterke Ap-politikere fra hele landet, dominerte det Arbeiderpartiet som en gang hadde mellom 35 og 40 prosents oppslutning. Nå er det en enstemmig ledetroika som skal være Arbeiderpartiets talerør i media. Kontrollert, velformulert og velregissert. En måtte helt nord til det nordligste Finnmark for å få høre et par modige motstemmer. Ordføreren i Vadsø stod fram og krevde Støres avgang, og Helga Pedersen fra Tana, som i kraft av å være en fritt-tenkende politiker med grasrotkontakt, ble helt uspiselig i Støre-omgivelsene. Mellom Finnmark og partikontoret i Oslo har det stort sett vært stor og unison stillhet, både når gallupene raste nedover og solid valgresultat uteble.
Trolig er det lurt å ville noe i politikken, å ha noe å kjempe for. Endringsopplegg til det bedre for folk og samfunn. Her i byen kan en lure på om det er bra kampsaker å være usikker på hva man skal gjøre med samfunnshuset, at man skal legge ned en barneskole midt i byen og at en har oppdaga en såkalt eldrebølge som har vært kjent de siste 60 årene. Slikt gir ikke rungende applaus og tykke bunker av stemmesedler i valgurna. Skoledebatten for ett år siden burde gitt Arbeiderpartiet noen klare læringspunkt, som er den nye omskrivinga for fiasko. Det var etter skoledebatten i Namsos et helt år til valget, der en kunne tenke strategi og praktisk politisk utforming og formidling. Nå er den fristen utvida med fire nye år….
På de stedene Arbeiderpartiet har beholdt sin styrke og hatt et godt valg, fins det enkeltpersoner som har evne både til å føre en politikk som virker og til å formidle den ut til folk. Uten spinn-doktor-manus. Ett partilag i Norge, Nidaros, hadde en formidabel økning av medlemsmassen i tida før valget. Fra sentralt hold i partiet er dette knapt nevnt, og Trond Giske er tilsynelatende fortsatt midt inne i en politisk langtidsdom og skal verken høres eller nevnes. Man har sine bud i den politiske søndagsskolen.