Arbeiderpartiet har avholdt landsmøte, og Jonas Gahr Støre har kommet med lovnader om økte co2-avgifter, høyere skatter for norsk næringsliv og kamp mot sosial ulikhet, for øvrig uten at innvandring nevnes en eneste gang, til tross for at det er og alltid vil være hovedårsaken til økt ulikhet. Landsmøtetalen til Støre bekreftet på mange måter hvor totalt misvisende den norske ulikhetsdebatten er.

De såkalt «rikeste» pekes på som hovedgrunnen til alt som er vondt, og de vanskeligstilte fremstilles som ofre for de rikes grådighet og egoisme. Det snakkes lite om hvordan vi skal hjelpe de svakeste, bortsett fra ved å ta mer fra de som har lyktes og skapt verdier for seg selv og andre. Å ta fra de rikeste og gi til de fattige høres både fengende og romantisk ut, men i praksis fungerer det mot sin hensikt.

Økonomisk vekst og verdiskaping i privat sektor skaper arbeidsplasser, store skatteøkninger til bedrifter og folk flest gjør ikke det, det gir bare Støre og co. en følelse av god samvittighet. Ved å øke formuesskatten samt inntektsskatten for de som tjener over 750 000 kroner vil Ap først og fremst straffe de som har tatt opp hundretusener i studielån for å ta en akademisk utdannelse, eller pensjonister som har brukt hele livet sitt på å nedbetale eiendom, uten at dette hjelper de som står utenfor arbeidslivet.

Det de som står utenfor arbeidslivet trenger er en vei inn i arbeidslivet, og da gjelder det å sørge for at arbeidsplassene blir i Norge, at industrien får gode rammevilkår for å vokse og at det blir billigere for bedriftene å ansette folk. I disse sakene er det Fremskrittspartiet og høyresiden som står på riktig side, ikke Arbeiderpartiet. Det er FrP som vil avskaffe formueskatten og senke selskapsskatten slik at flere arbeidsplasser skapes i Norge og blir her, det er FrP som vil garantere en uforbeholden støtte til olje- og gassnæringen og det er FrP som vil senke arbeidsgiveravgiften slik at flere unge får en sjanse.

Arbeidsfolk trenger er en sterk høyreside som vil gi industrien forutsigbare rammevilkår og legge til rette for økonomisk vekst og verdiskaping i privat sektor, ikke et svakt Arbeiderparti som trenger parlamentarisk støtte fra kommunistene i Rødt og klimaekstremistene i MDG. Oslo er et levende eksempel på hvor galt det kan gå når Ap lar seg styre av de radikale partiene for å holde på makten. Resultatet av Aps ekteskap med MDG og SV i tigerstaden er økte avgifter på blant annet parkering, økt eiendomsskatt, økte kollektivpriser, dårlige vilkår for bilistene, mer forbud og påbud og mindre mangfold i tjenester, alt dette i klimafanatismens navn. En lignende politisk situasjon nasjonalt kan fort oppstå og vil ha katastrofale konsekvenser for industrien, næringslivet og folk flest.

Arbeiderpartiets ambisiøse forsøk på å tilfredsstille både arbeiderklassen, miljøbevegelsen, «woke-bevegelsen» og miljøbevegelsen på samme tid kommer til å mislykkes til de grader. I Oslo har partiet allerede forlatt sine tradisjonelle verdier, noe vi fikk bekreftet da mangeårig Ap-mann Jan Bøhler meldte overgang til Senterpartiet. Lignende tendenser kan spores flere steder i landet. I Trondheim tas det til orde for at det må settes en sluttdato for olje- og gassnæringen, og i Bergen uttalte byråden Lubna Jaffery nylig at Norge bør hente 20 000 kvoteflyktninger og at partiet i Bergen er litt mer «progressive og liberale» enn partiet nasjonalt. Ungdomspartiet AUF trekker også en i en langt mer radikal retning enn det Jonas Gahr Støre ønsker seg.

Ap er med andre ord et splittet parti som spriker i alle retninger, og på ingen måte et troverdig alternativ for den såkalte arbeiderklassen, og heller ikke for helt vanlige folk.

Det er ikke til å legge skjul på at også FrP har vært preget av en viss splittelse det siste halvåret, men partiet står nå samlet om at det må føres en politikk for folk flest de neste fire årene. Avgiftene skal ned, sysselsettingen skal opp, næringslivet skal få gode rammevilkår og oljeindustrien skal utvikles, ikke avvikles.

Med andre ord: Det skal skapes mer, og skattes mindre!