Gå til sidens hovedinnhold

Arbeiderpartiet prioriterer matbordet over forhandlingsbordet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er usedvanlig at et parti kan være så arrogant ovenfor arbeiderne i sitt land og fortsette å styre det landet. Når bønder, i likhet med arbeidere ellers i samfunnet, snur på hælen i døra til forhandlingsrommet så er det vanligvis fordi tilbudet er elendig. Elendig er, var og blir det, uansett hva Høyres landbrukspolitiske talsperson sier.

Bønder vet best hva bønder mener er et bra forslag og det hjelper ikke å si til dem at forslaget var bra; det er faktisk hårreisende at man i det hele tatt prøver seg på en slik manøver. Men, det iligger i Høyres DNA å prioritere de øverst ved bordet over oss vanlige folk. Om det er sykepleieren, vaskeren, læreren eller bonden; når vi stiller krav om bedre lønn for vårt arbeid så blir vi møtt med at vi mangler «forhandlingsvilje».

I mange år har man forhandlet i et håp om bedre tilbud for bøndene, men konsekvensen har vært år etter år med nedleggelse, elendige tilbud i distriktene hvor gårdene er og ikke minst: Lønningene øker kanskje på forhandlingsbordet, men i virkeligheten har ikke lommebøkene til norske bønder blitt noe større. Det virker som om Høyre ser jordbruksforhandlingene kun fra forhandlingskontoret og ikke fra fjøset; når man holder på slik er det lett å snakke om prosenter, tall og tidligere oppgjør. Dette handler ikke så mye om det enkelte forslaget så mye som det handler om at folk skal ha ordentlig betalt for arbeidet man utfører. Bønder, som sykepleiere, kan ikke betale for livets opphold med applaus og kuselfier!

Man kan komme i det uendelig med eksempler på grunnleggende nødvendigheter som bønder i mindre og mindre grad har råd til; reparasjoner, utstyr og ironisk nok, mat på bordet. Disse nødvendighetene er dyre, og ingen har noen gang tjent seg til nye dekk på traktoren ved å motta applaus fra Høyres forhandlere. Når år med forhandlinger ikke har bært frukter, så er det naturlig at man reiser seg i protest. Dette har arbeiderklassen gjort siden man begynte å bygge landet, og det kommer man aldri til å slutte å gjøre. For, det handler ikke elegante og fine ting som «forhandlingsprinsipper» og høflighet; det handler om folks helt reelle liv. Og, selv om bonden og den jevne arbeider ikke kan protestere på samme måte, så står vi samlet.

Bonden kan ikke streike, og nettopp derfor er det så viktig at resten av arbeiderbevegelsen stiller opp. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle alltid jobb nummer en, men for at det skal ha noen mening må man også kunne leve av sitt arbeid. I dag er det ikke slik, og selv om Høyre kaller sitt tilbud for “et godt første tilbud” så viser virkeligheten noe annet. Nå er det slik at to(!!) gårdsbruk legges ned hver dag, og i enhver annen bransje hadde det ikke bare vært uakseptabelt, det hadde vært beskrevet som en katastrofe. Det er faktisk en skam at Høyre prioriterer forhandlingsbordet over matbordene til tusenvis av mennesker.

Den norske bonden har flust med forhandlingsvilje; det er derfor det har gått så lenge før bondeopprøret endelig kom. Virkeligheten er rett og slett at nå er det nok. Nok nedleggelser, nok sulteforing av distriktet og nok tull fra regjeringa. Bøndene må gis et tilbud å leve av, distriktene må igjen få muligheten til å styre seg selv og det må faktisk bli vanlige folk sin tur!

Kommentarer til denne saken