De første månedene av inneværende år har det vært lagt ut færre boliger til salgs i Trondheim, enn på samme tid i fjor. I Trondheim tar det i snitt elleve dager mindre å selge en bolig, enn hva det gjør i landet som helhet. Det er selvsagt bra for de som skal selge boligen sin, men det er alvorlig for de som skal inn i boligmarkedet. 

Det politiske flertallet i Trondheim, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og SV gjør ingenting for å bedre situasjonen. Snarere tvert imot. Ikke bare har disse partiene stanset flere store boligprosjekt i Trondheim, de legger ofte også på fordyrende krav til nye utbygginger.

Les også

Trondheims angst for alt som er ekte

Utviklingen av Nyhavna er fortsatt i tidlig fase, men kvalitetsprogrammet for området kan like fullt tjene som eksempel. Kvalitetsprogrammet behandles av bystyret nå i mai, og legger opp til en mengde kvalitetskrav som er dårlig nytt for vanlige folk. Vi kan allerede forutsi at det kommer til å bli dyrt å kjøpe seg bolig på Nyhavna. Hvis det i tillegg skal være sånn, slik det er foreslått, at det skal være sol og le for vind både morgen og ettermiddag, på den private uteplassen, på fellesarealet og i gaterommene, så blir dette et område som kommer til å gi et massivt negativt utslag på det vi kaller sykepleierindeksen. 

Fremskrittspartiet har foreslått en rekke endringer i kvalitetsprogrammet, for eksempel har vi tatt til orde for at sol og le for vind på nærmeste fellesområde kan kompensere for at samme kvaliteter mangler på noen av de private uteplassene. For det kunne jo tenkes at noen vil treffe naboen sin i parken, fremfor å koke i sola på sin egen veranda. Kun Høyre har støttet oss her.

I andre saker kan vi finne igjen krav om gjennomgående leiligheter, forbud mot ensidig østvendte leiligheter og forbud mot svalganger. I stadig flere saker prøver politikere fra særlig SV og MDG, noen ganger med støtte fra sine venner i Arbeiderpartiet og Senterpartiet, også å sette store begrensninger på hvor mange små leiligheter som kan etableres i nye utbyggingsprosjekt. Konsekvensene av det, er at det blir færre av de leilighetene som gjør at flere kan komme seg inn på boligmarkedet. Og når tilbudet blir dårligere, blir prisene høyere. 

Det er unge mennesker og folk med helt vanlige inntekter som rammes hardest av en slik boligpolitikk. For det styrende i flertallet i Trondheim er det visst tredje boligsektor og kommunale boliger som skal være svaret. Problemet med det, er at det blir vanskeligere å hjelpe dem som trenger det mest, dersom vi også skal bruke offentlige midler til å hjelpe de som egentlig kunne klart seg selv.

Politikerne i Trondheim burde konsentrere den boligpolitiske innsatsen om å tilrettelegge for nok boliger, uten for mange fordyrende krav. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og SV fører i stedet en aktiv boligpolitikk for rikinger, og for folk som trenger hjelp av kommunen for å skaffe seg bolig. Det er ikke noe galt med noen av de gruppene, men folk flest befinner seg et sted imellom.