Torsdagens Debatten på NRK1 var en aldeles oppsiktsvekkende seanse som trolig vil gå ned i norsk TV-historie som noe av et banebrytende øyeblikk.

Den hadde alt: Utallige Arbeiderparti-topper som debatterte mot hverandre (et syn som i flere tiår ville vært en helt uhørt hendelse i partidisiplinens tidligere høyborg Ap), tenketank-ledere som ikke greide å svare da programlederen spurte «men hva er poenget ditt?», et steinhardt oppgjør mellom AUF-leder Astrid Hoem og Trond Giske, en LO-forbundsleder som kalte regjeringens forslag til statsbudsjett «forkastelig» – i det hele tatt en stor hendelse i norsk politisk debatt, og en spektakulært dårlig reklame for ørnen blant partier.

Arbeiderpartiet har liten erfaring med å forstå, håndtere og leve med forferdelige meningsmålinger og lav oppslutning i valg. Men tilfeldighetene skal ha det til at undertegnede har omfattende erfaring med slikt. Jeg har derfor utformet en guide til Arbeiderpartiet og andre partier som måtte rammes av grufulle fall i oppslutning (og til deg, kjære leser): En reise gjennom de ulike fasene av dritten et parti må gjennom for å greie å snu en tillits- og oppslutningskrise. De fasene Ap allerede har tilbakelagt markeres med et velgerkryss (✓).

1: Du ser ikke problemene komme-fasen (✓)

Norsk politikk analyseres ofte – og her er politiske kommentatorer verst – som om partiene selv kontrollerer sin egen oppslutning. Resultatet er et ovenfra-og-ned-syn på politikk der partiene er de som gjør og sier noe, mens velgerne reagerer på det partiene gjør. Dette er en banal og feilaktig forståelse av hva politikk er, men når politikk framstilles på denne måten er den plutselig enkel å forklare, og vipps får sånne som meg betalt for å sitte på TV og «forklare» et partis framgang eller nedtur.

Både partiene selv, pressen og meningsmålingsbyråene er tjent med å forstå politikk slik. Pressen, fordi det er lettere å dele politikere inn i kategoriene «taper» og «vinner» enn å analysere hvordan sosiale, økonomiske og kulturelle endringer blant folk flest påvirker deres partivalg over tid. Meningsmålingsbyråene, fordi det alltid er marked for en meningsmåling til, som gir en ny syklus av ovennevnte.

Men det mest oppsiktsvekkende er at partiene selv også gjerne går i denne fella. Dersom du ser på velgerne som en statisk gruppe som bare sitter der, kan en jo lage målgrupper (les: parodier) på velgerne, og lage planer for å «nå ut» til dem, med strategier nært beslektet med markedsføring.

Problemet er bare at folk dermed reduseres til passive mottakere av politikk. De anses som politisk uforanderlige ( «lillavelgeren» har litt over snittet inntekt og ligger for evig mellom Ap og Høyre, «kvinnen i offentlig sektor» bryr seg om miljø og skal stemme SV, etc.) og de skal følge med på politikkens debatter og sirkus, og annethvert år avgjøre hvem som er «best» ved å avgi sin stemme.

Men i virkeligheten er jo ikke politikk er en vare som selges, men et fredelig og organisert måte å bygge samfunnet, løse problemer og avgjøre interessekonflikter. Folk deltar selv i disse prosessene hele tiden, men da gjerne gjennom det lokale idrettslaget, fagforeningen, næringsforeningen eller 4H. Eller Facebook-grupper, for den saks skyld. Og folk endrer syn på ting basert på egen analyse, og opplevelser i egne liv.

Partier havner gjerne i Du ser ikke problemene komme-fasen når de glemmer at velgere er mye mer enn velgere, og når de glemmer å følge med på endringene som helt naturlig finner sted blant de som har pleid å stemme på dem. Når et parti slutter å være nysgjerrige på hvor deres egne velgere er på vei, ja, da er du i Du ser ikke problemene komme-fasen.

2: Neida, alt går kjempebra-fasen (✓ )

Partier er fantastiske, demokratiske folkebyggverk som er til for å gjennomføre et bestemt politisk prosjekt. Men siden de i sin natur er i konkurranse med andre partier, er de designet for å framstå vellykkede på bekostning av andre partier, og for å fremme internt samhold. Dette gjør at partier i krise, helt uten unntak, er de siste som (inn) ser at de selv befinner seg i krise.

Dette er Neida, alt går kjempebra-fasen. I denne fasen later gjerne partilederen som om alt er såre vel, uansett hvor merkelig det framstår for omgivelsene. Dermed sto Erna Solberg og smilte på TV på tidlig totusentall selv om partiet hennes var på historiske bunnivåer og partifeller åpent diskuterte kupp mot henne, og Kristin Halvorsen uttalte (da SV var i denne fasen rundt 2005-2006) at hun «ikke brukte en kalori» på meningsmålinger.

Arbeiderpartiet er, med sin stramme interne partidisiplin, som skapt for denne fasen – noe vi da også har fått demonstrert de siste årene. Men det er likevel ikke mulig å unnslippe:

3: Du faller uansett hva du gjør-fasen (✓ )

Når problemene først er i gang, og et parti mister oppslutning, slår mange mekanismer inn samtidig. Det kan være endringer i folks hverdag, en enkeltsak i et parti som kommer helt skjevt ut, personkonflikter i et parti som skremmer bort velgere, eller at de politiske tidene forandrer seg (Arbeiderpartiet har de siste årene opplevd alle disse samtidig).

Så er jo velgerne heller ikke ensomme individer som aldri diskuterer politikk med andre. Dersom noen først aktivt forlater et parti, snakker de gjerne med sine omgivelser om det. Flere kan følge etter. Folk og medier begynner å lese partienes handlinger – uansett hva som motiverer dem – som et resultat av den fallende oppslutningen. Partiet som faller framstår desperat, som det ofte heter.

Jeg har selv opplevd (flere år av) denne fasen. Det er et traurig sted å være. Resignasjonen slår inn. Noen ganger kjentes det på det verste ut som om jeg like gjerne kunne sitte hjemme og spille Xbox som å være ute og drive valgkamp – målingene gikk jo mot bunn uansett. Men det stemmer jo så klart ikke. Det er det harde arbeidet som legges ned i et partis nedgangstider, som legger grunnlaget for senere vekst. Det finnes ingen snarvei opp igjen.

Problemet er at dette er lettere for en middelmådig synser som meg å påpeke, enn for en garvet politiker som befinner seg midt i problemene. Dermed havner det kriserammede partiet helt uunngåelig i:

4: Du snakker ustanselig om deg selv-fasen (✓ )

Dette er Arbeiderpartiets nåværende fase. De er forbi fornektelsen, innser at noe er grunnleggende galt, men ender dermed uunngåelig opp i motsatt grøft, der de gjør seg selv til historien. I sitt behov for å vise velgerne at partiet erkjenner problemene, drives omfattende selvransakelse i mediene.

Det er ekstra lett for partier å havne i denne fella siden de er så designet for å framheve seg selv når ting går bra. Problemet er at ingen har lyst til å høre et parti drive offentlig klagesang over at de er i problemer. Partier innser sjelden selv at de framstår utrolig selvopptatte i slike sammenhenger, og fristelsen for å skylde på andre blir stor.

Eksemplene er mange: Senterpartiets Geir Pollestad forklarte i sommer partiets voldsomme fall på målingene med at de hadde lagt seg ut med «mektige elitar» – som om ikke den enorme gapet mellom Senterpartiets løfter før valget og innsats i regjering etter valget har noe å si, og som om sterke interessekamper i toppen av politikken er noe å bli overrasket over. Ved Ukraina-krigens utbrudd virket Rødt mer opptatt av å diskutere hva et fredspartiet Rødt er for noe, enn hva de kunne gjøre for å støtte Ukraina (som om Rødts følelsesliv er av betydning når storkrig bryter ut på kontinentet). Selv har jeg så til de grader gått i den samme fella. Og med den nylige NRK-debatten har Arbeiderpartiet nådd denne uunngåelige fasen: Der Arbeiderpartiet i seg selv omtales som et mål, og ikke et virkemiddel for å oppnå det Arbeiderpartiet står for.

Sett utenfra framstår det jo ganske absurd å se en rekke personer med betydelig makt diskutere alt som er galt med dem – men samtidig understreke hvor viktig det er at folk stemmer på dem. Den leie ironien er at offentlig selvkritikk ikke fungerer før partiet har vært gjennom:

5: Du innser at du ikke er verdens navle-fasen ( )

Det er her alt snur. Først når et parti greier å vende blikket utover, og gjøre virkeligheten utenfor Stortingskontorene og egne møtelokaler til utgangspunkt for sine beslutninger, blir det mulig å sakte, men sikkert, snu fallet. Erna Solbergs snuoperasjon for Høyre i 2009, der partiet sluttet å framstå som selvopptatte dårlige tapere og over tid forvandlet seg til et folkeparti som utviste genuin interesse for hva som foregår i folks liv, er et godt eksempel. Og først etter denne snuoperasjonen, ga det mening for Høyre å snakke om hva de tidligere hadde gjort galt – for nå hadde de jo en ny kurs og selvtillit å vise til. SVs og Rødts vekst de siste fire årene likeså: Først når partiene slutter å gjøre seg selv til hovedperson, men oppriktig greier å gjøre det (og dem) de jobber for til hovedsaken, blir det mulig å bygge ny entusiasme og oppslutning.

Men det forutsetter at partiet faktisk har noe å melde. Arbeiderpartiets historie byr her på betydelige utfordringer. Mye av partiets selvforståelse og identitet bygger jo nettopp på posisjonen som forvalteren av folk flests interesser i Norge. Arbeiderpartiet som samfunnsbygger, som folkebevegelse, som det partiet som best forstår hva som rører seg i lokalsamfunnene. Jeg tror derfor Arbeiderpartiet fortsatt vil tilbringe lang, lang tid i Du snakker ustanselig om deg selv-fasen, ganske enkelt fordi partiets fallende oppslutning både bryter med hele partiets selvforståelse, og fordi fallet de nå opplever skyldes forandringer Arbeiderpartiet jo skulle ha fanget opp – og forstått – bedre enn noen andre.

For hva er Arbeiderpartiet når de tilsynelatende ikke er i kontakt med bekymringene i folks hverdag? Og når det ikke er Arbeiderpartiet folk flokker til i møte med økonomiske bekymringer og usikre tider?

Ingen partier har noen eksistensberettigelse av seg selv. Ikke engang de største og viktigste, og selv ikke når deres historie nærmest har mytologisk status. Noe av nøkkelen til å skape begeistring og oppslutning blant folk, ligger i å innse eget partis unnværlighet. Partier er ikke museer, de er til for å utvikle og gjennomføre politikk. Jeg tror vinden snur for Arbeiderpartiet, når (eller hvis!) de finner tilbake til sin historiske rolle som redskap for brede lag av Norges befolkning, men med analyser og svar for en ny tid.

Da bør de tenke litt mer på hva vår tid er og hva en ny tid skal være – og litt mindre på Arbeiderpartiet.