Gå til sidens hovedinnhold

Arbeiderpartiets offerlam

«Evig eies kun et dårlig rykte», utbasunerte artisten Henning Kvitnes for snart et kvart århundre siden. Jonas Gahr Støre ser ut til å ha blitt et vandrende eksempel på at trubaduren fra Østfold hadde rett.

Fylkessekretær Bjørn Jarle Røberg-Larsen i Innlandet Arbeiderparti – et av de største og mest tradisjonsrike av partiets fylkeslag, som bærer i seg arven fra «Røde Hedmark» og det ikke stort blåere Oppland, har fått mye oppmerksomhet for et innlegg på et lukket partiforum. «Når vi ringer velgere i Hedmark og Oppland, er det særlig to innvendinger folk kommer med hvis de tidligere har stemt Ap og er usikre/motvillige nå», skriver han, og utdyper: «Jonas er ikke en av oss, han er for vinglete, samt at MDG er farlige for landet, og se hvordan Ap lar dem holde på i Oslo».

Det var VG som først publiserte saken om utspillet i den lukkede gruppen, som har gått som ild i tørt gress internt i partiorganisasjonen de siste dagene.

Jeg blir nok aldri fylkessekretær i Ap, men etter snart to tiår som redaksjonell medarbeider i en annen tung Ap-bastion, har jeg ingen problemer med å kjenne meg igjen i uttalelsen til Røberg-Larsen. For det han bringer til torgs er hva vi har hørt med økende styrke fra både alminnelige velgere og tillitsvalgte de siste årene. Ja, selv fra kjente profiler som offentlig tar partilederen intenst i forsvar, kommer det gjerne sammenlignbare karakteristikker når de er sikre på at faren for å bli sitert ikke er til stede. Dette viser at tilliten til partilederen er i ferd med å bli mer enn tynnslitt. Kun et godt valg med påfølgende utnevnelse til statsminister kan berge stumpene. Blir ikke Støre statsminister før året er omme, vil han skrive seg inn i historien som en av de mest mislykkede Ap-lederne. Det er ikke stort å ta med seg inn mot pensjonisttilværelsen.

Jeg er ikke spesielt godt kjent i Ap-kretser verken på Hedmarken eller i Opplandene, men argumentene som fylkessekretæren anfører har jeg hørt så mange ganger, at jeg uten forbehold kan gå god for at Røberg-Larsen har bedre kontakt med partiets grunnplan enn Støres spinndoktor Jarle Roheim Håkonsen. Den tidligere NRK-journalisten må slite med sin journalistiske ryggmargsrefleks når han til VG svarer at «det er normalt at Ap-folk diskuterer seg i mellom hva velgerne snakker om når vi ringer dem. Så hører vi at noen, men heldigvis stadig færre, holder fast ved høyresidens negative karakteristikker av Jonas». Håkonsen må ha tilbragt i overkant mye tid på hjemmekontoret det siste året, for få utenfor partilederens innerste sirkel vil våge å si noe tilsvarende. Jeg er rimelig sikker på at den tidligere utenrikskorrespondenten skal slite dersom han gir seg i kast med å belegge påstanden om at «stadig flere» holder fast ved forestillingen – og påstanden om at dette er «høyresidens negative karakteristikk» er såpass stakkarslig, at den fallerte NRK-profilen fortjener å få den resitert. For det er definitivt ikke høyresiden som hamrer løs om at Ap-lederen er for høyreorientert og lite proletær i sin framtoning. Den kritikken kommer fra dypet av partiets egne rekker. Eller – for å sitere partisekretæren i Innlandet: «Man (kan) skylde så mye man vil på spinn fra høyresiden, ubalansert mediedekning eller hva man vil – fakta er at velgerne har de opplevelsene velgerne har».

Nettopp.

Kritikken mot partilederen rammer imidlertid også mannen som åpenbart anser seg selv som den fremste kronprinsen, hovedstadens god voksne byrådsleder Raymond Johansen. Han kan, i motsetning til Støre, dokumentere sin proletære bakgrunn med fagbrev – og kan vise til en fortid som rørlegger i et parti hvor det er noe av et adelsmerke å kunne henvise til en fortid med skitt under neglene. Hans framtredende fortid i SV blir i dag bare unntaksvis brukt mot ham, men da hører man desto oftere nevnt forholdet til Miljøpartiet De Grønne – som fungerer som, unnskyld den noe blasfemiske bruken – en rød klut på partiets kjernevelgere.

For å si det rett ut: MDG blir møtt av en blanding forakt og dyp motvilje blant store deler av Aps grunnfjell. Og mannen som får æren for å ha brakt det irrgrønne partiet inn i den politiske varmestuen, er ikke Jonas Gahr Støre – men den tidligere SU-ledere, som i krokene mer enn tydelig peker på seg selv som mannen som kan skape ro i rekkene dersom Støre må kaste inn håndkleet.

Jeg bekjenner gjerne at jeg finner mye av kritikken mot Ap-lederen urettferdig. At han har «pæng på bok» og kommer fra beste vestkant kan han vanskelig lastes for. Vi har alle den bakgrunnen vi har – og Støre fortjener å bli vurdert for hva han står for og hva han har gjort, mer enn å bli målt mot forfedrenes alt annet enn røde ståsted. At han i mange spørsmål framstår vinglete tror jeg bør tilskrives at han i motsetning til massenes talspersoner i nettets mange kroker innser at virkeligheten sjelden er svart-hvit. I et samfunn som det norske er gråtonene gjerne mer framtredende enn de fleste andre politisk kulører. Problemet er at egenskapene som ville gjort Ap-lederen til en god arbeidsleder ved Kongens bord, ikke gjør ham til en stjerne som opposisjonsleder – noe vi de siste årene har fått demonstrert til fulle.

Støre er ikke ensom i Ap om å applaudere mye av det Erna Solberg har satt ut i livet de siste årene. Forskjellen er at der andre med posisjoner i partiet nikker megetsigende i det skjulte, samtidig som de roper ut i forakt og protest i åpent landskap, makter ikke Støre å aksle rollen som høylytt kritiker når flomlyset står på. Det er en rolle han ikke får seg til å fylle – rett og slett, tror jeg, fordi han er for anstendig.

Jonas Gahr Støre kan ikke alene bære ansvaret for at Ap og Høyre gjennom fire tiår har nærmet seg hverandre. Begge partier har trukket inn mot sentrum, og da trenger man ikke være rakettforsker for å påpeke at de etter hvert har kommet nær hverandre i mange spørsmål. I en slik virkelighet vinner den som skamløst bygger opp under uenighet som knapt finnes. Utfordringen kommer når man litt for lenge har levd på konstruerte sannheter i så vel virkelighetsbeskrivelse som løsningsforslag. Også i politikken kommer man lengst når man forfekter det man faktisk mener. Her tror jeg vi finner mye av årsaken til Ap har kommet på kant med velgere som tidligere fant det utenkelig å stemme annet enn sosialdemokratisk.

I dette bildet blir Jonas Gahr Støre mer et symptom enn en årsak. Derfor kan han også ende opp som syndebukk – et bilde den personlig troende Ap-lederen nok kjenner bakgrunnen til. Når israelittene i ørkenen lot seg rense for sine synder, la ypperstepresten all skyld på et «lyteløst lam» – som deretter ble jaget ut i ørkenen og overlatt til sin egen skjebne. Deretter kunne folket stevne fram som før.

Utfordringen er at det aldri var lammet som var synderen. Dersom Ap skal gjenvinne fordums innflytelse og oppslutning, er det kanskje på tide at den erkjennelsen kommer sigende.

Kommentarer til denne saken