Gå til sidens hovedinnhold

Året da alt ble fullstendig forandret

Dette var året da vi skulle... Tja. Hva skulle vi, egentlig? Aner ikke. Det er for lengst glemt. Skjult bak snart ti måneder med pandemi.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De fleste har en historie knyttet til 12. mars. Selv husker jeg bedre helga før – som startet med fredag den 6. Nyhetsmeldingene var i økende grad preget av koronaviruset, men verden – iallfall i Norge – var fortsatt så å si normal. Jeg var i Oslo sammen med datteren min. Hotell og storbyhelg. Vi gikk på restauranter, 14-åringen shoppet i Bogstadveien og på Oslo City, gikk alene i Oslos gater guidet av Google Map mens pappa satt på Mikrobryggeriet og pratet med gamle venner – og vi var invitert til selskap lørdag kveld med mennesker jeg har kjent det meste av mitt voksne liv. Verden var normal. Og fin. Fin fordi den var normal.

Lite visste vi da vi satt på flytoget i retning Gardermoen søndag ettermiddag at dette skulle bli den siste normale søndagen i år. Lite visste jeg at helga skulle bli årets beste for min egen del. Jeg traff gamle venner som har vært en del av livet mitt gjennom flere tiår, men som jeg ikke har hatt så god kontakt med de siste årene. Hadde et par fantastiske dager med en tenåring som betyr mer for meg enn noen andre. Fire dager senere stengte regjeringen ned Norge. Alvoret var over oss. Det var slutt på moroa.

Kanskje var dette den siste normale søndagen noensinne, hvis vi med «normal» mener verden slik den var før koronapandemien. For jeg er ikke lenger sikker på om normalen vi finner fram til etter hvert, er den samme som vi forlot i begynnelsen av mars. Jeg tror mye vil vise seg å være forandret.

Jeg har ikke opplevd krigen – men har vært i krig. Det er to vidt forskjellige ting. I likhet med alle andre i min generasjon vokste jeg opp med en voksengenerasjon som hadde et absolutt nullpunkt i tilværelsen. Min far var såpass gammel at han var ung voksen da verdenskrigen nådde våre grenser. Krigen ble et definitivt «før og etter» for alle som opplevde den – og den ble en skygge som barna deres egentlig ikke kom seg ut av før de selv ble godt voksne, om de enn aldri så mye gjorde opprør mot sannhetene som krigsårene etterlot seg.

For eldre europeere ble første verdenskrig et tilsvarende vendepunkt. Spanskesyken. Forbrenningsmotoren – som gjorde hesten til pensjonist etter tusenvis av år i vår tjeneste, og vi satte kursen mot en nær framtid preget av økende forurensning og akselererende forbruk. Men en framtid som også åpnet dører til muligheter våre forfedre ikke engang drømte om. Og hvor ethvert avglemt hjørne av verden ble tilgjengelig for den som hadde penger, lyst og mot til å utfordre det totalt ukjente. I dag er også dette bak oss. Det finnes knapt noe ukjent å oppdage.

Har koronapandemien tilsvarende kraft i seg? Ikke sammenlignet med verdenskrigen, naturlig nok, men for vår tids mennesker kommer koronaen til å bli et udiskutabelt «før og etter». Holdninger blir endret. Vi kommer til å bli mer skeptisk til å bevege oss i samfunn hvor vi ikke har samme oversikt som her hjemme – og ikke minst; myndighetene kommer til å måtte innrette samfunnsplanleggingen etter nye mål. Mange har også stanset opp og gjort opp regnskap over hva som er viktig og mindre viktig i livet. Ikke så rent få har nok erkjent at det var en pustepause de gjerne skulle tatt for lenge siden.

Hittil har samfunnet satset på at alt kan bestilles fra lavkostland med fravær av demokrati og reelle menneskerettigheter dersom vi skulle få behov for ekstraordinært lagerpåfyll. Pandemien har børstet støvet av erkjennelsen av at nasjonale lagre faktisk har en plass også i moderne samfunnsplanleggeres virkelighet. Det samme har nasjonal produksjonskapasitet. Vi kan ikke dimensjonere alle sider ved samfunnet etter gjennomsnittsbehov i en normalsituasjon. For årene som kommer må vi ta høyde for nye pandemier. I Europa har det kun vært Sveits, Tyskland og Finland som har holdt i hevd tanken om «beredskap» i bred forstand i sivilsamfunnet. Nå kommer dette tilbake.

12. mars ble for dagens generasjon en miniutgave av 9. april. Vi slapp fremmede tropper i taktfast marsj i våre gater, norske byer ble ikke bombet og brent og ingen fremmed makt jaget lovlige myndigheter ut av landet, men vi begynner å skjønne at datoen blir stående i historien som et «nullpunkt» mye vil bli relatert til. Kun de mest begrensede tviholder på forestillingen om at koronapandemien er en konstruksjon. De er i ferd med å havne i samme kategori som holocaustfornekterne. Vi vet at de er der, men har ikke troverdighet i noen seriøs diskusjon.

Dersom det er noe pandemien har lært oss, er det at spiralen som for flertallet kun hadde kurs oppover ikke var bærekraftig. Vi har lullet oss inn i en forestilling om at vi har «rett» til det livet vi har levd. «Rett» til å reise verden rundt på billetter så billige at de langt fra bidrar til bærekraft – verken i miljømessig eller sosial sammenheng. Gjøre hva vi vil, uten å bry oss med og om andre. Vi har langt på vei fristilt rettighetsbegrepet fra vår plass i et forpliktende fellesskap hvor grunntanken er like rettigheter for alle, til å gjelde eksklusivt for den enkelte – selv om dette skulle gå på bekostning av andres grunnleggende behov. Vi har i mangt benektet det enkle faktum at vi ikke har råd til å la egne ønsker og behov styre alle livets valg. At vi er en del av lokale, nasjonale og globale fellesskap hvor individualismen må tilpasses alle dem vi deler disse fellesskapene med. At arbeiderbevegelsens gamle slagord om at vi kan kreve vår rett først når vi har gjort vår plikt, fortsatt er den eneste bærekraftige parole for sunn samfunnsutvikling.

Vi har lært oss til å tro at plikten er avleggs – retten det eneste som betyr noe. Men slik er det ikke. Med pandemien fikk ikke bare én, men sikkert to generasjoner erfare at myndighetene plutselig satte grenser vi ikke hadde sett for oss. Det ble ingen selvfølge å dra på hytta. Vi kunne ikke trenge oss sammen på utesteder som vi ønsket. Ferieplanene ble endret, fordi grenser ble stengt. Plutselig ble det advart mot buss og trikk. Ungdommer som var vant til at de kunne gjøre hva de ville, fikk erfare at «noen» stengte treningssentra og møteplasser. Skoler og universiteter stengte. Eldre og syke ble sittende i ensomhet i institusjoner og omsorgsboliger uten mulighet til å treffe ektefeller, barn, barnebarn og venner.

Mange av tiltakene har vært omstridt – og de vil bli evaluert og helt sikkert debattert i bakkant. Slik det skal være i demokratiske samfunn. Mange kommer til å bære med seg erfaringer fra koronaåret som vil prege dem resten av livet. Mennesker har dødd uten at de fikk ta avskjed med sine kjære. En tidligere kollega opplevde at faren ble innestengt på sykehus med alvorlig kreftsykdom. De første fire ukene etter 12. mars klarte de å kommunisere med ham via telefon. De siste ukene han levde var han for svak til dette. Han døde i mai, ensom, uten å ha fått gitt sine kjæreste en siste klem, og uten at barna fikk tatt en verdig avskjed. Men i ryggmargen på de fleste av oss vil følgende bli sittende: Vi kan ikke ta alt vi ser rundt oss for gitt. Der far min var overbevist om at det kunne komme en ny krig, vil jeg tenke at det kan komme en ny pandemi. Kanskje mye verre og farligere – slik helsedirektør Bjørn Guldvog uttrykker det i et juleintervju med Aftenposten. Han har allerede begynt å bekymre for den neste pandemien. Den som kanskje er enda farligere enn koronaviruset viste seg å være. For han frykter at det vi har opplevd de siste månedene, mer er et varsel om en ny tid, enn en enkeltstående hendelse som vi vil tenke tilbake på.

I kveld ringes nok en gang julen inn. I en tid preget av usikkerhet representerer høytiden det bestandige. For troende så vel som for ikke-troende. I tusen år har våre forfedre markert Kristi fødsel – og før det; vintersolverv, lenger tilbake enn vi har mulighet til å vite for sikkert. Men vi vet at før folkevandringstiden, lenge før, tilba også våre forfedre solen. Det vitner helleristningene om. Og vi kan antakelig ta for gitt at de feiret både midtsommer og midtvinter – som jo nettopp handler om solens syklus. Vi er med andre ord på full fart inn i noen dager som i tusenvis av år har skapt fellesskap rundt troen på noe utenfor oss selv. Noe større. Hellig.

Den kristne julefeiringen er lagt til samme tid som den jødiske lysfesten Hannucha – og vi har skriftlige kilder som viser at de første kristne fant at denne høytiden passet naturlig til hva man selv ønsket å markere. Et «umulig» under med lyset i sentrum i jødisk tradisjon. At Gud ble menneske og kom som et gjennombrytende håp inn i tilværelsen for de kristne. Dette forteller oss mye – ikke minst at vi alle står på skuldrene av noen som har gått foran oss, hva nå de trodde som oss eller ikke. Hos våre norrøne forfedre smeltet det førkristne Jól sammen med den kristne feiringen av en jødisk fødsel i et Judea dominert av europeiske okkupanter – i den romerske kulturkretsen fant feiringen sammen med en annen, men sammenlignbar markering av overgang fra mørke til lys.

I sum kan de kommende dagene beskrives med ett ord: Tilhørighet. Hva nå vi ønsker det eller ikke, lever ingen av oss i en eksklusiv tilværelse uten tilknytning til tid og rom preget av andre. Vi utgjør et uløselig fellesskap – med de medmennesker vi omgir oss med, men også med historien vi er en del av. Og denne arven er mangesidig og fargerik.

Med årene har jeg funnet en slags trøst i erkjennelsen av at jeg er en liten del i en uendelig kjede. At slekt skal følge slekters gang. «Jeg» er ikke universets midtpunkt, men et støvkorn i en evighet som har røtter i en fortid jeg aldri vil lære å kjenne, og som forhåpentligvis vil strekke seg mye lenger fram i tid enn jeg klarer å forestille meg. Men jeg begynner også å skjønne at framtida er atskillig mer avhengig av min generasjons valg enn tilfellet var for tusen eller tre tusen år siden. Vi har fått makt til handlinger som våre oldeforeldre ikke var i nærheten av – og som våre eldre forfedre ikke hadde noen forutsetning til å forestille seg. Spørsmålet er om vi har vett og forstand til å forvalte makten vi har fått?

Mye tyder på at svaret er et rungende «NEI». Derfor tror jeg koronapandemien var viktig. En varsom og forsiktig påminnelse om at vi ikke er universets herskere. At det finnes krefter som kan utfordre oss. Denne gang var ikke utfordringen eksistensiell. Men det kan den neste bli.

Lærdommen av det kan ikke bli at «jeg» alltid har rett. Men at «vi» bør velge rett.

God jul!

Kommentarer til denne saken