Langs veien dukker det opp noen rødlakkerte lyktestolper. Det tyder på at vi har ankommet et norsk bygdesentrum. Den trafikkerte europaveien skjærer gjennom stedet som en sløv IKEA-kniv. Utenfor husene dundrer trailere på vei til Steinkjer, Trondheim og andre fjerntliggende steder, bare noen meter fra husveggene.
Langs denne slingrende autostrada dukker det opp en bensinstasjon i tegl, en Coop-butikk og en idrettshall som er stor nok til å romme hele bygda.
Noen blikkskur tilegnet industri som kanskje hadde sin gullalder på Trygve Brattelis tid er omgitt av hullete asfalt. Og selvfølgelig ligger den obligatoriske hvite trekirken majestetisk plassert på en liten topp utenfor sentrum. Alt er anonymt og er glemt på tre minutter. Hvorfor er noen norske småbygder så kjedelige?
Åsen ligger sør for Skogn i Levanger og var fram til 1960-tallet egen kommune. Det ble for alvor et slags sted da jernbanen kom i 1902. I dag er Åsen et sentrum befolket av rundt 600 innbyggere som går på den lokale skolen, jobber i en av industribedriftene eller landbruket og handler på Coop.
Null halvliter – bare bensinstasjon med bolletilbud
Europavei 6 gjennom sentrum er en barriere som skiller den ene delen av sentrum fra den andre. Under veien går en undergang, men all tungtrafikken og få fortau gjør det ikke fristende å ta i bruk apostlenes hester.
En hovedvei gjennom sentrum kan bidra til at butikker og bensinstasjoner med bolletilbud går rundt, men samtidig gjør det at ingen er utenfor bilen lenger enn nødvendig. Bråket fra veien gjør at folk legger turen et annet sted.
Begge sidene av veien er parkeringsplass dekorert med hus. På den ene kanten ligger stasjonen og sparebanken.
Jernbanestasjonen er en enkel og stram trebygning fra 1942. Opprinnelig lå en det en langt mer spenstig stasjon her, men en brann sørget for at bygningen gikk opp i røyk.
Ellers preges plassen av to teglbygninger. Det ene huser et bilverksted, den andre en sparebank frisket opp med blikkplater i Mekonomen-gult.
Området rundt bygningen er pent opparbeidet med busker og brosteinsbelagte stier, slik det sømmer seg en lokalbank. Dette er den eneste bygningen i Åsen der noen har forsøkt å planlegge omgivelsene rundt. Resten av det området som kunne ha vært et lite torg, med et halvt knippe trær, lekeplass og et spisested med uteservering, opptas i dag av biler.
Her kunne det vært en lavterskel møteplass, men noe sånt finnes ikke i Åsen. Her er Husfliden det nærmeste du kommer.
Gudskjelov er idrettshallen ikke spesielt synlig
Skal folk møtes ute i Åsen skjer det på andre siden av veien, der Coop-butikken og den nye idrettshallen er plassert. Matvarebutikken ble tegnet i 1973 av N.K. Ls arkitektkontor (daværende Coop). Da var det et moderne og selvbetjent supermarked som danket ut de lokale småbutikkene med sine bebrillede kjøpmenn ikledd blå lagerfrakker og salg over disk. Bygningen har rette linjer og en pen ruglete teglfasade.
Nå er teglen gjemt bort bak et hvitt plankeskur og Extras grelle logo. Utenfor butikken møtes folk på vei inn eller ut av bilene sine. Det er som nevnt ikke spesielt fristende å gå i Åsen.
Flerbrukshallen tar seg til rette som en full nordmann på en spansk uteservering. Den ligner et sted hvor det selges bobiler eller caravan, men her er det idrett som gjelder. Mastodonten er kledd med gråsvarte plater og noen solide never tre. Det kan virke som om kommunen har stilt krav til trekledning, men aldri fikk ballen i mål og måtte nøye seg med å ta den halvveis til midtbanen. Arkitektkontoret Vis-a-Vis fikk i alle fall slengt på et generøst inngangsparti som fører tankene til et fortelt i glass og plater.
Dette er en bruksbygning uten noen estetiske kvaliteter. Gudskjelov ligger den nede i et lite søkk i landskapet, sånn at de som passerer på veien utenfor nesten slipper å se den.
Stillhet kan være en attraksjon
Heldigvis vil mye av trafikken forsvinne. Når nye E6 om noen år blir lagt utenfor sentrum blir det mer stille her. Da har Åsen en mulighet. Området langs den gamle europaveien kan friskes opp, undergangen kan gå av med pensjon og gårdsbygningene langs veien kan tas i bruk.
Selv i dag, med all trafikken, er mange av gårdstunene med Trønderlån og røde låver godt tatt vare på. Når veien forsvinner, er det potensial for servering og kultur her.
Da trenger ikke skuespillere og musikere lenger ropert for å overdøve trafikken. Stillhet er også en av de største attraksjonene på den norske bygda. Spør du folk om hvorfor folk vil bo i distriktene er ro og god plass to av de vanligste svarene. Samtidig må det være enkelt å møte folk.
For Åsen, som ligger i pendleravstand til både Levanger og Trondheim, er omleggingen av veien en mulighet. Spørsmålet er bare om den gripes. Det må være noe mer enn boliger her, ellers fortsetter stedet som en soveby med et dødt sentrum hvor det ikke er annet å gjøre enn å handle dopapir på tilbud og telle biler.
Det trengs noen steder hvor folk kan møtes og være, ikke bare en død gjennomfartsåre med noen spredte hus. Om Åsen griper sjansen blir det kanskje noe mer enn et bygdesentrum som er fort passert og enda fortere glemt.