Det har atter en gang begynt å sirkulere en kronikk om de forferdelige skjermene og alt som er galt med digitale verktøy, hvor fantastisk bøker er og at vi nå må legge bort skjermene og skrive for hånd igjen.

For det første vil jeg gi digital-evangelister som har solgt skolefrelse i form av digitalisering en solid dask. Dere er medskyldige i at ting har kommet ut av kontroll i enkelte kommuner og at vi nå får en kraftig motreaksjon fra luddittene. Selv er jeg vokst opp med PC-er, og har vært tidlig ute med mye ny teknologi, men jeg hatet måten K06 definerte digitale ferdigheter (kort oppsummert var det noe sånt som «lær kidsa officepakka»), og jeg var - og er - sterkt uenig i at digitale verktøy er en 1:1-erstatning for papir og blyant.

Vi kommer nok til et punkt der den digitale teknologien imiterer penn og papir på en så god måte at man ikke kan skille mellom de to. Se blant annet på norske Re:markable og Apple Pen som et frempek til hva som kommer. Men vi er ikke helt der enda. Vi er i et mellomstadie. Derfor er det idiotisk av kommuner å helt kutte ut papirbøker og blyanter nå, og satse heldigitalt.

Samtidig er det like idiotisk å tro at alt blir bedre bare vi kaster ut «skjermene». Ungene av i dag kommer til å vokse opp i et samfunn der reell og virtuell virkelighet går hånd i hånd. De trenger å mestre digitale verktøy. Vi kan ikke la være å gi dem nødvendig opplæring i hva digital teknologi er, hvilke muligheter og utfordringer den byr på, eller hvordan vi bruker teknologien til vår fordel. Det vil være like idiotisk som å droppe historie eller norsk som undervisningsfag.

Derfor går dagens andre solide dask ut til luddittene! Ja, dere som mener at penn og papir er det eneste saliggjørende. At «skjermen» bare er et problem. Seriøst? De digitale verktøyene er helt essensielle for at flest mulig av elevmangfoldet vårt faktisk kan delta i ordinær undervisning og åpner for helt nye måter å samarbeide, skape og lære på. Ulike læringsutfordringer kan kompenseres for ved bruk av digitale verktøy.

Vi kan tilpasse, tilrettelegge og differensiere undervisningen vår som aldri før for alle elever, takket være de digitale verktøyene - om vi bruker dem riktig. At du som forelder, pedagog, politiker eller hva det enn måtte være ikke forstår hvordan potensialet i digitale verktøy kan utnyttes, er ditt problem. Gjør noe med det. Ikke la din inkompetanse gå utover elevene.

Unger trenger å lære mange ting, inkludert finmotorikk. En PC eller iPad er ikke en hindring for det. Du som forelder eller pedagog er hindringen. Unger trenger å male, ha uteskole, samarbeide, utforske og finne sine egne teknikker og preferanser i ulike fag og ellers i livet. At du som pedagog eller forelder hevder at «skjermen» er den store stygge ulven, er en fallitterklæring. Du skyter deg selv i foten. På skolen er det er læreren som styrer innholdet i undervisningen. Om du vil ha med deg elevene dine ut i skogen, ta dem med ut i skogen, da vel. Hjemme er det er forelderen som regulerer tidsbruken. Om ungen din ikke klarer å holde en blyant, knyte en skolisse eller klatre opp et tre, er det ditt ansvar. Ikke iPadens.

En skole i 2022 skal (!) inneholde digitale enheter. Men også et fyldig bibliotek. Rikelig med maling, tekstiler, symaskiner, roboter og mye mer. Så er det vår fordømte jobb som pedagoger å utnytte disse ressursene vi har til å gi best mulig undervisning til enhver tid, med de verktøyene vi har til rådighet.

Vi skal bruke tid på å venne elevene til bruk av ulike digitale verktøy. Men også å lære dem å lage tankekart og friformkart for hånd. Å gjenfortelle kunnskap muntlig og skriftlig. Å diskutere problemstillinger uten fasitsvar. Bruke symaskin, og programmere spill og roboter. Og vise hensynsfull adferd i naturen.

Om alt jeg gjør er perfekt? Langt i fra! Jeg lærer også, uke for uke. Jeg har forkastet mange ideer gjennom årene, noe ligger i en skuff og venter på en bedre anledning, andre ting finpusses og brukes hyppig. Det er min fordømte jobb som pedagog å finne og åpne dørene, vise mulighetene, avgrense og fasilitere for at hver enkelt elev skal ha mulighet til å lære mest mulig best mulig. Og da trenger jeg ei diger verktøykasse. Jeg trenger ipadene, tastaturene, fargeblyantene, A3-arkene, tavla, smartboarden, minecraft, legorobotene, symaskinene, garageband, skogen og greenscreen. Så er det min fordømte jobb å skape en læringsarena som lar elevene utvikle skaperglede, engasjement og utforskertrang, som læreplanen krever av oss. Treffer jeg alle elever hver gang? Selvsagt ikke. Men jeg prøver.

For er det én ting som ikke er optimalt, er det det vi har drevet med i norsk skole i flere tiår nå. Vi løser ingenting med å gå baklengs inn i fremtiden. Vi er nødt til å endre oss, vi er nødt til å lære, og vi er nødt til å justere kursen. Vi trenger kritiske stemmer, men vi trenger kritikk basert på kunnskap, ikke fordommer – eller naivitet. Alle som trekker frem «vi blir smartere av å skrive for hånd»-studien fra NTNU bør ta innover seg at hele studien ble utført på en laptop med berøringsskjerm og skjermpenn. Ingen ark. Ingen blyanter. Skjerm.

Så er vi nødt til å være løsningsorienterte. Bruk penn og papir når det er formålstjenlig. Bruk digitale verktøy når dét er formålstjenlig. Bland dem gjerne. Noe på papir, noe digitalt. Det går helt fint. Så kan elevene selv etterhvert finne ut av om de foretrekker å bruke blyanten eller den digitale enheten i gitte situasjoner.

Og hvis du er en av de som mener at vi ikke skal bruke skjerm på skolen fordi ungene sitter foran skjermen hjemme hele tiden: Sett grenser i ditt eget hjem, ikke skyv problemet med din egen unnlatenhet over på andre! Legg vekk din egen mobil og ta med deg ungen din ut i skauen, på sjøen, les med dem, spill yatzy med dem, skap trygge, gode arenaer uten mobilen. Og engasjer deg i ungenes fritidsinteresser, i stedet for å problematisere ihjel at ungen din spiller mye Fortnite. Gaming kan være veldig bra, men du er den voksne, og det er din jobb å sette grenser. De grensene kan det være for sent å begynne å trekke opp når du av bekvemmelighet har brukt ipaden som sutteklut til ungen din i ti år.

Så for å oppsummere. Politikere: Dere har én jobb. Bevilg nok penger til at skolene kan kjøpe både digitale verktøy, papirbøker og annet skolemateriell. Du har ingenting med å detaljstyre hva som skjer i klasserommet, men du skal legge til rette for kompetanseheving! Om man kjøper digitale verktøy i den tro at man først og fremst skal spare penger, har man feil motivasjon, og gjør skolene og elevene en bjørnetjeneste. Skole koster. Bla opp.

Lærere: Vær aktive, utnytt de verktøyene dere har, og bruk metodefriheten. Be om hjelp når du trenger det. Ikke stikk hodet i sanden og tro at alt var bedre før. Det er idiotisk, og det er feil. Lær av hverandre. Det finnes haugevis av god hjelp der ute, og vi er mange som med glede hjelper til med å peke dere i riktig retning.

Foreldre: Sett grenser. Ikke overlat oppdragelsen av dine unger til andre. Vær tilstede i ungenes liv, like mye i Fortnite som på fotballbana. Legg bort din egen mobil og finn på noe med ungene. Eller hiv dem ut av huset og be dem finne på noe selv, uten mobil. Men ikke skyv ansvaret for grensesetting over på skolen!