I filmklassikeren Att angöra en brygga bruker komikerne Hasse och Tage en hel film på å ikke klare å fortøye båten ved bryggen, hvor et herlig svensk krepselag venter. Filmen er en urfestlig harselas over folkhemmet og vanlige folks fjollethet. Den absurde og resultatløse jakten på det ønskede utfallet (å fortøye båten) gjør dessuten at alle som har vært med på gruppearbeid eller deltatt i en prosjektgruppe kan le gjenkjennende. For ikke å snakke om alle som har forsøkt å følge en norsk lokaliseringsdebatt.

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Trondheim Kunstmuseum (NKIM/TKM aka. Kunstmuseene i Trondheim) trenger utvikling og mer plass, og i minst seks år har man diskutert hvor museene skal plasseres. Eller museet, dersom det blir én sammenslått organisasjon. Trondheim kommune skal avgjøre lokaliseringen av museet/museene i vår, og i opptakten til den milepælen har Museene i Sør-Trøndelag (MiST) valgt å være maksimalt pragmatiske.

I valget mellom de tre alternativene på kortlisten virker Dora II å være parkert, og Leüthenhaven og de eksisterende bygningene ( «nullpluss-alternativet») står igjen, Museene i Sør-Trøndelag har innstilt på å bygge nytt fra grunnen på Leüthenhaven. For det er vel det greieste? En nytt og fint bygg på en tilnærmet uberørt tomt? Det må da være det enkleste å få til? Det kan vel bli bra?

Jo, det kan sikkert bli bra. Men dette prosjektet rommer så mye, mye mer en pragmatikk. Ord har betydning. Det er for eksempel upresist å omtale nullpluss-alternativet som et oppussingsprosjekt («trøtt»), mens alternativet på Leüthenhaven er et nybygg («spennende»). «Nullpluss» er også nybygg/tilbygg og vil med sin plassering være et eldorado for ambisiøse arkitekter.

Navnesettingen av alternativene er også en saga for seg. «Nullpluss» er ikke et navn som er egnet til å skape entusiasme. Et morsomt apropos er navnelikheten med Gert Nygårdshaugs perle av en bok fra 1986. I «Nullpluss» bestemmer den blaserte og belevne forskeren Tremor Harding (for et navn!) seg for å spise opp seg selv. Han gjennomfører det til og med. Boken er vel verdt å lese, men museene bør ikke la seg inspirere til kannibalisme, samme hvor utmattende det må være å stå i endeløse omstillingsprosesser.

Det må også bli slutt å omtale begge museene som vinglende institusjoner i nærmest falleferdige bygninger. Nordenfjeldskes bygning i Munkegata er riktignok så mangelfullt vedlikeholdt at den har blitt stengt for publikum. Staben bruker nå bygningen til viktige forvaltningsoppgaver i påvente av en beslutning om framtiden. Kunstmuseets bygning i Bispegata er derimot ivaretatt og velfungerende, selv om det også her trengs oppgraderinger. Begge museene leverer innhold på høyt nasjonalt nivå, og utstillinger fra NKIM og TKM trekkes regelmessig fram som fremragende (blant mange eksempler kan her nevnes 125-årsutstillingen og Hannah Ryggen-triennalen fra NKIM samt Deltakelse og Leonard Rickhard-utstillingene på TKM).

Oppfordringer om at museene må fokusere på innhold og finne ut hva slags museum de skal være heller enn å klore seg fast i gamle utdaterte bygninger virker for meg mest å være avsporinger. Dette er et arbeid som gjøres kontinuerlig i begge museer.

Organisering og innhold ligger uansett til MiST og museenes ansatte. Det er lokaliseringen som nå skal avgjøres av kommunen. Hvorfor er det riktig å velge nullpluss? Jeg har et ønske: Sett kulturminister Trettebergstuen, næringsminister Vestre og klima- og miljøminister Barth Eide i samme rom, og be dem om å bli enige om hva som er den rette løsningen for museumsbygg i Trondheim. Hvorfor akkurat de tre?

Kulturministeren sier seg selv. Næringsministeren, da? Den halvannen (insh’Allah) milliarden som vi håper å utløse til museene vil nesten i sin helhet gå til trøndersk næringsliv i form av byggebransje, leverandører av tekniske installasjoner, og så videre. Museene vil sitte igjen med oppgraderte fysiske rammer (og dermed også økte driftsutgifter), men pengene til et slikt byggeprosjekt går faktisk i svært liten grad til museene – derfor næringsministeren. Gjenbruk og oppgradering utføres faktisk av næringslivet det også.

Så hvorfor i all verden skal klima- og energiminister Espen Barth-Eide være med?

SINTEF-rapporten «Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede» fra 2021 er klokkeklar: Riving for nybygg er det verste. Nybygg er ille. Gjenbruk av allerede eksisterende bygninger er den bærekraftige og fremtidsrettede måten å agere på. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide tar opp tråden til NRK 8. februar i år: «Viss ein kan bruke det ein har frå før om att, er det nesten alltid betre enn å bygge nytt», sier Barth Eide, og understreker at det offentlige må gå foran med gode eksempler.

Dette er en soleklar bestilling: Gjenbruk er framtiden. Også for museumsbygninger, særlig tatt i betraktning at forrige kulturminister Abid Raja sa rett ut at Trondheim ikke kunne forvente å få en krone til nytt museumsbygg uten at det forelå en ferdig finansiert gjenbruksplan for de eksisterende bygningene. Ingen regjering ønsker en Trondheimversjon av farsen rundt Nasjonalgalleriet på Tullinløkka.

Riksantikvaren har advart mot å bygge ved Kunstmuseet, på grunn av nærheten til Nidarosdomen. Her må både Riksantikvaren og Trondheim kommune holde tungen rett i munnen: Riksantikvaren kan ikke forhåndsbehandle en søknad som ikke foreligger. Å informere om at området er sårbart og komplekst er på sin plass. Å avvise et enda ikke utarbeidet forslag er ikke på sin plass. Det er ikke urimelig å anta at et godt utformet, riktig plassert og nennsomt skalert tilbygg er gjennomførbart, selv om det er komplisert.

600.000 mennesker passerer Vestfrontplassen og dermed kunstmuseet hvert år. MiST burde slåss med nebb og klør for å beholde denne plasseringen. Det er for slapt å oppgi byens beste tomt uten å forsøke en gang.

MiST-styreleder Ellen Klingenberg har sagt til Adresseavisen at et nybygg gir størst sjanse for gjennomslag. Mon det. Var det slik i 2015? absolutt. I 2020? ja, kanskje. I 2022 er det ikke lenger slik. Landskapet er et annet, og det har skiftet fort. Det som kunne stemples som alarmisme for ti år siden er nå knesatt som selvfølgeligheter. Klimaet endrer seg, og vi står midt oppe i en naturkrise. Menneskets bruk av ressurser må endres. Ikke ‘bør’ endres – må endres.

Byggebransjen er en av hovedbidragsyterne til skadelige utslipp. Denne uken avslørte KLP eiendom i en oppsiktsvekkende uttalelse at 14 års kamp for å rive Postens brevsenter ved Oslo S skrinlegges, og at bygningen heller skal renoveres med tilbygg.

Nå må den samme beslutningen fattes av oss her i byen. Det bør egentlig ikke være så vanskelig att angöra denne bryggan, siden kunstmuseene allerede ligger der de skal.

Artikkelforfatteren var ansatt ved Trondheim Kunstmuseum / MiST til september 2021. -red.