Vi er mange som gleder oss over Ukrainas framgang på slagmarken. De ukrainske soldatene sloss med hjertet, med disiplin og ikke minst med retten på sin side. De sloss i og for sitt eget land.

I april spurte jeg om «77 år med fred på egen jord har sementert en sendrektighet i det norske beslutningssystemet, som vi vil trenge måneder med krig og realitetsorientering for å komme ut av?».

Krigen har nå pågått i sju måneder. Det ser ut til at vi fortsatt klatrer langsomt oppover erkjennelsesstigen, og at vi stadig har flere trinn igjen. Vi har heldigvis kommet oss videre fra debatten om hvorvidt det var forsvarlig å hjelpe ukrainerne med hjelmer og drikkeflasker. Nå sender vi stadig mer våpen. Langsomt har vi kommet til at Russland ganske enkelt ikke kan få vinne, fordi det også står om mye mer enn Ukraina. Har vi lært av fortidens feil, eller ikke? Skal vi stoppe farlige imperialistiske diktatorer før det er for sent, eller ikke? Skal vi stå opp for demokratiet og våre europeiske og vestlige verdier, eller ikke?

Samtidig holder vi fortsatt igjen. Vi er trege med å respondere på henvendelser fra Ukraina. Norge er verken best eller dårligst i vesten, men Norge har den statskassen som på kort sikt profitterer mest på denne konflikten. Det burde forplikte.

Det er all grunn til å tro at Russland vil trappe opp snarere enn å trappe ned innsatsen. Det ser også endelig ut til å ha gått opp for oss i Vesten at vi faktisk ikke har råd til å la Russland vinne denne konflikten. Det er betryggende, men det ser ikke helt ut til at vi er klare for å ta konsekvensene av denne erkjennelsen. Både opinion og politikere i land etter land sliter fortsatt med å fatte rekkevidden av betydning og konsekvenser. De mest naive snakker om å hjelpe kun med «defensive våpen». De kunne like gjerne sagt at deres politikk er å forsinke et ukrainsk nederlag i krigen, og at det må være Russlands privilegium å få definere hvor og når slagene skal stå. De aller største virkelighetsfornekterne vil heller tvinge Russland i kne gjennom å føre et sterkt parolespråk og gi russiske kunstnere asyl.

Norge er slett ikke alene om å bevege oss langsomt oppover erkjennelsesstigen. Også USA har nølt med å gi Ukraina våpen som virkelig har gjort en forskjell på slagmarken.

Ved at vi i Vesten utviser sendrektighet med å hjelpe Ukraina på mest mulig effektivt vis, kjøper vi samtidig Putin tid til å utdanne nye soldater og trappe opp konflikten. Russland har nå mistet sine beste soldater og sitt beste utstyr. Russland har anslagsvis over av 50.000 drepte og tre ganger så mange skadde og savnede. Russland ruller nå frem lastebiler og stridsvogner som er produsert på 1960-tallet. Sanksjonene begynner å virke. At Russland nå må henvende seg til Nord-Korea for ammunisjon og til Iran for droneteknologi gir en tydelig indikasjon på hvordan det står til i russisk rustningsindustri.

Russland kan likevel potensielt mønstre en mye større hær enn Ukraina. I Vesten sitter vi på muligheten til å sørge for at Ukraina har de beste våpnene, den beste etterretningen, det beste utstyret, den beste teknologien og den beste logistikken. Vi kan også sørge for at Ukraina blir mindre økonomisk skadelidende enn Russland. Noe av dette gjør vi, men vi må gjøre alt og mer av alt.

Men hva gjør vi? Vesten holder stadig tilbake. Vi har vært uvillige til å hjelpe Ukraina med jagerfly av typen MIG-29 som Polen og Slovakia rår over. Dette er fly det ukrainske flyvåpenet kjenner og umiddelbart kan bruke. Vi er også uvillige til å hjelpe Ukraina med moderne panservogner og lar dem i stedet sloss med sine egne utrangerte sovjetiske stridsvogner og tilbyr dem også våre egne gamle vogner. Det er også begrensninger på hva Ukraina får av andre forsvarssystemer. Denne langsomme opptrappingen av hjelpen til Ukraina legger bånd på Ukrainas potensielle effektivitet, medvirker til at krigen trekker ut i tid – og kjøper Russland tid til den omstillingen de nå er nødt til å gjennomgå for å kunne trappe opp sin krigsinnsats.

Vestlig utstyr og vestlig produksjonskapasitet kan gi Ukraina det avgjørende overtaket. Er det ikke slik at vi vil at Ukraina skal vinne, eller i det minste får en best mulig inngang til eventuelle fredsforhandlinger? Vi skaper med denne nølingen også grobunn for russisk tvil om vår besluttsomhet. Det er ikke hensiktsmessig.

Det er på høy tid å ta silkehanskene av. Vi løser ikke dette problemet med venstrehånds dugnadsarbeid. Rett utenfor Ukrainas grenser bør vesten nå bygge alt fra framskutte feltsykehus og verksteder til våpen- og ammunisjonslagre. Russiske vernepliktige som nå forsøker å rømme må få status som flyktninger i europeiske land. Dette er høyst reelle flyktninger. De lykter fra et naboland og et forbrytervelde, som vil bruke dem som kanonføde i en illegitim krig.