Gå til sidens hovedinnhold

Avskjed på grått papir

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kjell Ingolf Ropstad har garantert hatt noen vanskelige dager. Det kan han vanskelig klandre andre enn seg selv for. Derfor var det heller ingen vei utenom: Han måtte trekke seg. Som partileder så vel som statsråd.

Statsrådskarrieren var uansett på hell – men de fleste ønsker å gå av i ære, politikere ikke mindre enn andre. Den muligheten mistet han. I historiebøkene blir det stående at Erna Solberg måtte gjøre KrFs første nestleder til dobbeltstatsråd for en måneds tid, fordi Ropstad ble tvunget til å trekke seg etter at det ble avslørt at han hadde trikset til seg økonomiske fordeler han ikke var berettiget til.

Mange vil mene at han startet med minuspoeng. Etter en opprivende strid om KrFs veivalg, som endte med knepen seier til «de blå», valgte partileder Knut Arild Hareide å trekke seg – etter at han som anfører for «rød side» hadde tapt. Konflikten, som involverte absolutt hele partiet, var en av de mest opprivende i norsk partihistorie i moderne tid. Seierherren fra dragkampen overtok et sterkt splittet parti. Oppgaven var med andre ord krevende – men mye takket være at Hareide la bredsiden til for å hindre at splittelsen fra kampen om veivalg skulle dras med videre, gikk det bedre enn mange fryktet. Den avgåtte partilederen gikk til og med inn i regjeringen – og sørget slik sett for å bygge bildet av en parti som helhjertet sluttet opp om sin nye leder.

KrF fikk aldri gjennomslag for saken som antakelig sikret flertall for å gå i regjering under Erna Solbergs ledelse. Om det mener jeg personlig to ting: For det første tror jeg det var riktig av KrF å gå i borgerlig retning – selv om KrF i likhet med Sp er et ektefødt sentrumsparti, og slik sett er ideologisk plassert et sted mellom venstre- og høyresiden. Men partiets historiske forankring og ideologiske plattform tatt i betraktning, mener jeg det er flere «markører» som peker i borgerlig retning, enn mot et rødgrønt samarbeid. Slik sett kan man si at resultatet mest trolig var riktig – dersom man tar utgangspunkt i KrFs 80-årige tilstedeværelse i norsk politikk og samfunnsliv.

Det andre er at Ropstad i beste fall var naiv i sin argumentasjon for å sikre flertall for sitt synspunkt. I verste fall var han beregnende ut over hva anstendigheten strengt tatt tillot. For det var ikke på noe vis trolig at Erna Solberg var villig til å stramme inn abortloven. Men det var inntrykket som ble skapt – og som mange trofaste KrF-velgere i takknemlighet omfavnet, som var et under skjedd.

Selv om det var kreativ bokføring for å slippe skatt som til slutt felte ham som politiker, slipper han ikke unna at også arven fra inngangen til regjeringssamarbeidet er noe han må bære med seg, og som ikke nødvendigvis kaster et best mulig lys over ettermælet.

Det er lite som vekker sterkere reaksjoner enn politikere som misbruker rause ordninger som resten av befolkningen ikke er omfattet av. Skreller vi vekk alt annet, sitter vi igjen med at han leverte et fiktivt bilag som viste at han hadde utgifter til bopel på foreldrenes adresse – hvilket rett og slett ikke var sant. Det er antakelig det mest alvorlige – hva nå dette skulle vise seg lovstridig eller ikke. Moralsk representerer det et regelrett havari. En stortingsrepresentant, partileder og statsråd som trikser med bilag for å tilrane seg penger som tilhører fellesskapet, kan ikke forvente at dette er noe offentligheten tar lett på.

Nå må KrF nok en gang på leting etter partileder – og nok en gang må vi forvente at mange vil skjele til striden rundt veivalg. Hvilken side i partiet kan det sies at den nye partilederen tilhører? I realiteten er det imidlertid to kandidater det står mellom: Landbruksminister Olaug Bollestad fra Rogaland – og bistandsminister Dag-Inge Ulstein, opprinnelig fra Sunnmøre, men bosatt i Bergen og innvalgt fra Hordaland.

Som første nestleder er det naturlig at Bollestad overtar som fungerende partileder inntil partiet får gjennomført ekstraordinært årsmøte. Spørsmålet er om dette gir henne et forsprang som permanent partileder dersom hun skulle velge å gå for jobben.

Både Bollestad og Ulstein kommer fra to av partiets tyngste valgkretser. Rogaland er det fylket hvor KrF har flest medlemmer – Hordaland er valgkretsen hvor partiet i sin tid ble stiftet. Begge står solid plantet i en historisk partitradisjon.

KrF kan selvfølgelig velge en ny leder som ikke sitter på Stortinget. I så fall er mulighetene mange. Samtidig er det veldig krevende å lede et parti dersom man ikke sitter på Stortinget – ikke minst når stortingssalen og maktens korridorer på Løvebakken blir partiets viktigste arena for å vises og utøve politikk de kommende fire årene.

Lite tyder på at Ropstad kommer til å være fryktelig aktiv som stortingspolitiker de kommende årene. For det første har han gått på en solid smell rent personlig, for det andre vil han alltid ha i bakhodet at «hele nasjonen» har et bevisst forhold til at han måtte trekke seg på en sak som ikke var den aller beste. Dette svekker et fra før sterkt svekket parti ytterligere.

Jobben med å gjenreise KrF blir ikke lettere etter det som nå har skjedd. Et parti som fra før befant seg i en tilstand av sjokk og sorg over at man gikk på tidenes valgnederlag, må i tillegg jobbe seg gjennom et situasjon hvor partilederen måtte trekke seg etter å ha blitt tatt for å bedrive skattetriksing. Stort verre blir det ikke. Da kan man kanskje trøste seg med den gamle sannheten om at når det er som svartest, kan det vanskelig bli annet enn lysere. Spørsmålet er hvem som er best skikket til å gå løs på den alt annet enn lette oppgaven. Personlig holder jeg en knapp på landbruksministeren. Rett og slett fordi hun er en av KrFs mest folkelige politikere, med en utradisjonell og dønn ærlig tilnærming til både politikken og livet i rampelyset. Kanskje er det nettopp hva et skadeskutt parti nå trenger.

Kommentarer til denne saken