Gå til sidens hovedinnhold

Avtale med historisk sus

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I en gammel annonsekampanje for et trondheimsmedium ble det presentert to fryktinngytende bilder, som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som ung student. Det ene bildet var av Samfundet i full fyr. Det andre var Samfundet med en dagligvarebutikk på toppen. Budskapet var at om det verste skulle skje, var det godt å bli informert. På tirsdag skal samfundsmøtet stemme over en samarbeidsavtale med Reitan for å finansiere sitt etterlengtede nybygg. Og det er for ordens skyld ikke snakk om å etablere en Rema-butikk på taket.

Avstemmingen skjer på et interessant tidspunkt. Tradisjonelt er det UKA som inngår samarbeidsavtaler med næringslivet. Med noen få unntak har Samfundet vært reklamefritt til hverdags. Motstanderne av reklame har kunnet trøste seg med at selv om synden har kommet til verden, kommer den bare med full tyngde i oktober annethvert år. Og reklameplakatene blir i det minste håndmalt.

Les også

Reitan-avtalen, en pakt med djevelen? 

Selv om UKA og Samfundet er to sider av samme sak har det ikke vært fritt for intern rivalisering. Festivalorganisasjonen har brisket seg med solide overskudd, som i mange år dekket underskudd fra daglig drift. De senere år har Samfundet hatt en mer balansert økonomi. Koronapandemien har dessuten understreket at kulturarrangementer er en sårbar forretningsmodell, særlig i krisetid. Der UKA før trygget inntekten med revy og danseband, har de siden 1990-tallet måttet ta større økonomiske sjanser for å tilfredsstille publikum. Sånn sett er det forståelig at Samfundet ønsker seg flere bein å stå på.

Overskuddene fra UKA har utvilsomt vært avgjørende for Samfundets drift, også i form av lagånd og kreativ kraft. Men til de virkelig store løftene har Samfundet alltid behøvd ekstra hjelp. Den ikoniske samfundsbygningen stod i 1929 ferdig, takket være donasjoner fra Det norske pengelotteri. Til foreningens jubileum i 1935 var pengemangelen igjen prekær. Det kostet å være herrer i eget hus. Høyere byggekostnader og lavere leieinntekter enn forventet gjorde det nødvendig med en ny innsamlingsaksjon.

Les også

Sånn skal det gjøres!

Nå skal det igjen bygges nytt for å legge til rette for fremtidig aktivitet. Sammendraget av avtalen med Reitan fremstår som en historie som gjentar seg. Akkurat som i samfundsbygningens ungdom blir det kanskje butikklokale mot Klostergata. For øvrig minner avtalen mistenkelig om et salgsfremstøt UKA kunne gjort. Reitan skal for eksempel kunne bruke et av serveringslokalene på Samfundet til å profilere sine produkter, slik som Bane NOR, Schibsted med flere gjorde under UKA-19. Reitan blir også profilert på billettene, en reklameflate UKA har forbeholdt sin egen hovedsamarbeidspartner.

Spørsmålet som melder seg er selvfølgelig hvordan dette vil påvirke UKAs reklamesalg. Eller er avtalen med Reitan så god og langsiktig at det uansett ikke spiller noen rolle? Det er i hvert fall grunn til å tro at Samfundet har vært kresen i valg av samarbeidspartner. Lokal forankring har åpenbart vært viktig. Det synes også betryggende at Reitan uttrykker respekt for foreningens egenart og kulturelle virksomhet. Dagligvarebransjen har heller ikke vært tungt inne i UKA i nyere tid.

Les også

Studentfrivillighet til salgs

Sett i et lengre perspektiv er det altså vanskelig å hevde at den foreslåtte samarbeidsavtalen bryter med Samfundets tradisjoner. Vedtaket er opp til samfundsmøtet å fatte. Det er sikkert noen som oppfatter nyheten like dramatisk som i den gamle annonsekampanjen, men debatten er velkommen. Et samfundsmøte uten diskusjon er tross alt mye verre enn en logo på taket.

Kommentarer til denne saken