Gå til sidens hovedinnhold

Både vakkert og feil

Det er noe vakkert i at nettopp en som var på Utøya i dag kan fremme et forslag om hva 22. juli skal bety, ti år senere. Men samtidig er det noe som føles veldig feil ved at hun måtte fremme akkurat dette forslaget selv.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

For snart ti år siden ble det nyvalgte Trondheim bystyre samlet for sitt første, konstituerende møte etter det helt spesielle lokalvalget i 2011. Bare uker etter den verste voldsdåden i Norge siden andre verdenskrig, rettet i særdeleshet mot Arbeiderpartiet, var Arbeiderpartiet blant partiene som utrolig nok fant selvkontroll og krefter til å gjennomføre noe som lignet på en normal valgkamp.

I de konstituerende papirene for dette bystyremøtet i oktober 2011 står det usentimentalt og formelt: «Om fritak etter valget: Det må foretas noen endringer på lista over valgte representanter og vararepresentanter. Arbeiderpartiets medlem nr 5 Christopher Perreau er død».

Det tørre og kjølige, saksbehandlende språket i disse tre setningene er en påminner bedre enn noen annen om at terrorangrepet 22. juli 2011 ikke «bare» var et angrep mot våre nasjonale politiske institusjoner og AUF som organisasjon. Det var også et angrep mot hvert enkelt lokalsamfunn som ble fratatt mange av sine kjære medlemmer, og kommende ledere.

Én av dem som overlevde det ufattelige, og som nå tar sete i Trondheim bystyre ved hvert møte, er Sofie Rosten Løvdahl. Og i kveld ble interpellasjonen som i fjor ble fremmet av henne og Gjermund Gorset - om Trondheims tiårsmarkering av 22. juli - behandlet. I sitt innlegg var det nettopp Løvdahl som minnet bystyret om at terrorangrepet også direkte rammet forsamlingen hun nå selv er medlem av.

På ett vis er det noe vakkert over at en som overlevde høyreekstremistens terrorangrep, er blant oss for å fremme et forslag om noe så viktig som hvordan vi forvalter minnet om 22. juli for framtidige generasjoner. Det er et nødvendig forslag, for ingen kan hevde at trusselen fra ytre høyre har blitt mindre i løpet av de ti årene som har gått.

Men samtidig illustrerer det noe av det vi har ugjort, at hun selv er forslagsstilleren.

For om det politiske Norge skal være helt ærlig med seg selv - noe det politiske Norge ikke akkurat alltid er - må det i år, ti år etter, være på sin plass å slå fast at de overlevende etter terroren har måttet bære alt for mye av arven etter 22. juli på egen hånd.

Hallvard Notaker ga i dag ut boken «Arbeiderpartiet og 22. juli», en etterlengtet og grundig dokumentasjon av Arbeiderpartiets egen håndtering, og indre kvaler, både under og i etterkant av terrorangrepet. Boka anbefales varmt. I dag har mye av oppmerksomheten vært rettet mot kapittelet som beskriver den interne uenigheten i Arbeiderpartiet om hvorvidt en burde ta et oppgjør høsten 2011 med rasisme og høyreekstremisme. Raymond Johansen, som den gang var partisekretær, hadde forberedt et kraftig oppgjør mot innvandringsfiendtlig og konspiratorisk tankegods, men ble bedt om å dempe seg av hensyn til den samlende, nasjonale rollen Arbeiderpartiet som ledende regjeringsparti måtte ta på seg etter terroren.

Det er viktig at vi alle får innsikt i disse dilemmaene og vanskelige valgene Arbeiderpartiet måtte ta etter 22. juli. Men vel så viktig er det å spørre: Hvorfor har Arbeiderpartiet måtte være så alene om å ta disse valgene?

Hvorfor var det et Arbeiderpartimedlem som fremmet interpellasjonen om betydningen av å hedre ofrene 22. juli ved å lære oppvoksende generasjoner om trusselen som ytre høyre utgjør - og ikke et bystyremedlem fra Høyre, eller Krf, SV eller Senterpartiet?

Den vonde sannheten er at mens den norske offentligheten i stor grad var opptatt av å dyrke samhold i etterkant av udåden, har de overlevende etter terroren, og deres partifeller, måttet tåle et uuttalt (og noen ganger i all sin nedlatenhet, uttalt) krav fra omgivelsene om å ikke «slå politisk mynt» på det de opplevde. Ikke «dra Utøya-kortet». Som om folk som har blitt jaktet på og skutt av en fanatisk terrorist tenker at dette er et politisk kort de kan bruke.

Litt for ofte har generasjonen som ble påført 22. juli, måttet være en del av den offentlige debatten som følge av at ingen andre tar ordet, for å snakke om hva slags ideologiske vrangforestillinger vi fikk se den dagen. Litt for ofte har generasjonen som ble påført 22. juli måttet minne alle andre om at ekstremismen som tok liv 22. juli, også finnes i dag. Og litt for ofte har generasjonen som ble påført 22. juli måttet stå der og forsvare seg selv, etter at ledende politikere og samfunnsaktører har utvist ufølsomhet overfor dem.

Litt for sjeldent har Utøya-generasjonen fått anledning til selv å fortelle hva 22. juli innebærer og betyr, uten at presse og politikere har fortalt dem hvordan de har å oppføre seg for at vi skal høre etter.

Sofie Rosten Løvdahl holdt et viktig innlegg i bystyret i kveld. Det er dessverre litt for talende for det politiske Norges håndtering av 22. juli at hun måtte holde det selv.

Les også

Da jeg var liten var fascisme morsomt. Jeg lo helt til sommeren 2011.

Les også

Det er en fiasko for oss som nasjon og offentlighet at vi ikke greier å bearbeide 22. juli bedre enn dette

Kommentarer til denne saken