Sentrumskontrollørenes jul

Mikkel Marhaug og Stefan Kaliski har i høst sjekket tilstanden på trønderske sentrum. Nå i romjula besøker de et knippe arkitektoniske perler.

Stefan Kaliski er utdannet journalist, og tar en mastergrad i Kulturminneforvaltning ved NTNU. Mikkel Marhaug er utdannet kunstfotograf, og studerer ved Kunstakademiet i Trondheim.

«En av de større begivenhetene i NTHs historie».

Slik omtalte rektor åpningen av nye Marinteknisk senter på Tyholt 13. juni 1979. Og det var uten tvil en stor merkedag. Her skulle all marinteknisk forskning og undervisning samles under et tak, med plass til både til NTH (NTNU) og Norges skipsforskningsinstitutt (dagens SINTEF Ocean).

Kong Olav var også til stede på åpningen. Om monarken hadde en smule sans for estetikk må han ha blitt imponert over det som møtte ham på Tyholt.

Marinteknisk senter representerte den nye tid, med fokus på oppdatert forskning og moderne teknologi. I slutten av 1970-årene var norsk maritimt næringsliv inne i en heftig omstillingsfase. Oljeprisen var historisk høy og statens inntekter fra oljen steg år for år. Flere av skipsverftene peilet seg inn mot oljebransjen, mens andre slet i noe som virket som en evig brottsjø. Mange industribedrifter med lang og solid historie hadde ikke annet valg enn å legge inn årene for godt.

Som en cowboyfilm

Nye Marinteknisk senter framstår absolutt som moderne. Det er tegnet av arkitektkontoret Asplan og har tydelige trekk fra strukturalismen. Tanken med denne arkitekturstilen var at man skulle bygge fleksible bygninger som lett kunne utvides eller endre funksjon.

Marinteknisk senter er satt sammen av nesten identiske firkantede klosser. Midt i klossene er det et hull, som danner et atrium.

Fasaden er kledd med grå rektangulære eternittplater og vinduer i samme størrelse. Den avlange formen minner om formatet til cinemascope – som en amerikansk cowboyfilm fra 1950-tallet. Et format som utstråler fart, action og modernitet.

Sammen danner de rektangulære formene et helhetlig rutenett.

En grå fasade gir sjelden noen grunn til jubel, men Marintek viser at det finnes flere nyanser av grått. Platene bærer en farge lik en gråmelert hettegenser. Her er det ulike toner av grått, men også hvitt og andre jordfarger.

Dette er noe helt annet enn dagens blanke og livløse fasadeplater. Dessuten er platene i eternitt, et flammehemmende og såkalt evigvarende supermateriale som funger bra helt til noen prøver å ta det ned. Asbest som kjent ikke akkurat helsefremmende. De gule markisene over vinduene skaper en kjærkommen kontrast til alt det grå, noe som spriter opp hele bygningen.

Overgrodde atrium

Innvendig har bygningen et røft og industrielt preg, nærmest brutalistisk. Grå og umalt betong, synlige stålkonstruksjoner, takplater i aluminium, sikkerhetsglass, fliser og linoleum.

Dører og stålbjelker er malt i rødt og gult, fargenyanser typiske for sent 70-tall. De kraftige stålkonstruksjonene fører tankene til innsiden av et skip, det samme gjør de elegante koøynene som funger som vindu i flere av dørene.

Det mest imponerende er det buede taket som løper gjennom sentrum av bygningen. Det binder de ulike konstruksjonen sammen, samtidig som det skaper et fellesareal med sjenerøse mengder lys.

Flere steder leder dører ut til de overgrodde atriumene, ypperlige for en røykepause eller for å få en smule lys inn på et trangt forskerkontor eller en støvete lesesal.

Området rundt bygningen lider under typisk norsk landskapsarkitektur – det vil si at det er gjort lite eller ingenting for at noen skal ønske å oppholde seg her. Mellom overgrodd betongstein står trebenker med bord av den typen du finner på glemte rasteplasser eller utenfor kommunale boliger. Mellom betongsteinen trenger ugresset seg fram.

De grønne plenene er riktignok innbydende nok, men det er åpenbart at alt blir lite vedlikeholdt. Det tilgrensende Havlaboratoriet er en konstruksjon i betong, kledd med blikkplater, som skriker etter et strøk maling.

Den ligner mer parkeringshuset til en sliten Coop Mega butikk enn et sted hvor det pågår forskning i verdensklasse.

Urealistiske arkitekttegninger

Det er åpenbart at NTNU ikke ser verdien i dette bygningskomplekset. Nå skal både marinteknisk senter og laboratoriet jevnes med jorden til fordel for et nytt Oceans space center. Anlegget med det pompøse navnet skal blant annet romme to basseng med en inntil 280 meter lang utvendig vegg. Disse vindusløse hangarene minner om et gigantisk kjøpesenter som kunne ha ligget ved en eller annen motorvei. På arkitekttegningene ses flust av mennesker som går, sykler og leker rundt mastodontene. Det finnes jo som kjent ikke noe mer inspirerende sted å legge søndagsturen enn langs en flere hundre meter lang vindusløs fasade.

Ideen om å legge det nye senteret et annet sted har også blitt luftet. En gruppe driftige eksperter lanserte planen om å heller flytte Oceans Space Center til Ladehammeren, der den gamle skolen fortsatt står tom og ubrukt.

Denne løsningen skulle også bli billigere, men ble forkastet. Argumentet var at forsinkelser i prosjektet kunne ha konsekvenser for Trondheims posisjon som teknologihovedstad. Det hele endte med at flertallet av politikerne i bystyret ga grønt lys for reguleringsplanen på Tyholt.

Skriker etter fasadevask

Tanken om bærekraft og gjenbruk er noe som åpenbart gjør seg bedre i festtaler enn ute i den virkelige verden. Staten har som mål at samfunnet skal bruke eksisterende bygninger framfor å rive og bygge nytt. Men når staten selv skal bygge settes disse noble tankene om klima og bærekraft til side.

Dagens bygning trenger vedlikehold. En vask av fasaden, noen strøk maling og en oppfriskning av uteområdet kunne ha gjort underverker. Dette er en bygning som enkelt kan endre funksjon, men slik den står i dag kan den være vanskelig å verdsette.