Her forleden kom jeg til å tenke på en jeg kjente den gangen jeg jobba i rusomsorgen her i byen på tidlig 2000 tall. Det var mye Dolcontin i omløp på den tida. Og LAR-systemet hadde 30 års aldersgrense. Så mulighetene for hjelp i behandlingsapparatet var snevert. Han jeg kjente var på min alder, ett par år eldre kanskje. Og i løpet av den tida jeg kjente han, berga jeg han fra overdose flere ganger. Det gjorde vi med mange. I perioder der folk kombinerte benzodiazepiner med Dolcontin i stort monn var faren overhengende hele tida. Jeg gikk på nåler på jobb. Alle sansene skrudd på maks for å fange opp mulige overdoser tidlig nok.

Det er særlig en gang jeg ikke glemmer. For da kunne det gått galt. Han jeg kjente hadde rusa seg alene på hybelen sin. Jeg skulle bare raskt innom han den kvelden. Han åpna ikke når jeg banka på og i utgangspunktet skulle ikke jeg låse meg inn. Men av en eller annen grunn ble jeg stående utenfor døra helt stille, det var som om jeg kunne merke at han var der inne, selv om det ikke kom en lyd innenfra. I fem minutter bare sto jeg der, banka forsiktig, banka hardt, før jeg ikke greide å vente lenger og jeg låste meg inn.

Jeg skjønte jeg måtte ringe 113 med det samme jeg så han. Han var livløs.

Vi fikk berga han den kvelden. Og etterpå, når han var ferdig med å være sint på meg for å ha tatt fra han «rusen», takka han meg via en kollega. Han hadde satt en overdose, han ville ikke leve lengre. I dag er han en god pappa til flere nydelige barn. De livene vi berget da – har blitt til flere liv nå. Og de vi har mista skulle vært her, de kunne fått gode liv. Og gitt liv selv.

I 2021 døde 241 av våre medmennesker av overdose i Norge. Her i Trondheim mistet vi tre personer i fjor. Og vi har også mistet tre personer hittil i 2022. Hvert eneste overdosedødsfall er meningsløst og om viljen er der, kan vi klare å forhindre de aller fleste av dem. Bak overdosestatistikken finner vi en kjæreste, venn, en sønn, datter, far eller mor, og tilbake står det alltid noen og sørger.

De som står igjen sørger ikke bare, ofte så klandrer de seg selv for å ha gjort noe feil eller ikke gjort nok. Men det er ikke de som står igjen sin feil. Overdoser og narkotikadødsfall er et samfunnsproblem og en folkesykdom. Det er vi som samfunn må sammen lage løsninger, lovverk og behandling som hindrer at folk dør så forferdelig tragisk og unødvendig.

Ifølge FN dør 200 000 av overdoser på verdensbasis. I Mexico alene har rundt 150 000 blitt drept i krigen om narkohandelen siden 2006. De er også ofre for konsekvensene av et enormt illegalt marked kontrollert av nådeløse organiserte kriminelle. Med slike enorme tall og enorme destruktive ringvirkninger globalt og nasjonalt, er det ikke den enkeltes, men først og fremst et politisk ansvar å føre en politikk som bidrar til å minske det totale antall lidelser som følge av narkotikabruk. Vi er ikke der enda, men vi nærmer oss sakte, men sikkert. Jeg er utålmodig, de siste års rusdebatt viser at den utålmodigheten deler jeg med mange.

I Trondheim gjøres det mye riktig, vi har vedtatt en lokal rusreform siden vi ikke tror at jaging av rusavhengige fungerer. Vi har verdens beste overdoseteam som driver med livreddende arbeid hver eneste dag og som er avgjørende for de lave overdosetallene i byen vår. Og nå skal vi også sørge for å få på plass et brukerrom – det tverrpolitiske Trondheim står samla om en rekke gode politiske vedtak på feltet, som vi utålmodig venter på at skal bli satt ut i livet. Vi venter også på et godt akutt overnattingstilbud for kvinner og på å få erstatta Jarleveien med mer egna differensierte boliger og boenheter. Det er ikke bare rusbehandling og direkte livreddende innsats som trengs. Folk som sliter med rusavhengighet skal kunne leve verdige liv. En trygg bolig med god og riktig oppfølging på flere områder enn de rent helsemessige redder også liv og avlaster dere som er pårørende.

«Alle overdoseofre hadde til sitt siste hjerteslag potensialet til et godt og langt liv i verdens beste velferdssamfunn», sa Arild Knutsen som er grunnleggeren av Foreningen for Human Narkotikapolitikk. I løpet av min levetid så er åpenheten om rusavhengighet og kunnskapen om hvordan vi kan bekjempe skadevirkninger av narkotika blitt en helt annen enn den var. Det kjennes ofte ut som museskritt, men det er store og viktige endringer på gang både i store deler av verden og i lille Trondheim. Og endringene som kommer vil redde liv.