Rundt 100.000 barn og unge er nå rammet av lærerstreiken som har pågått siden før sommeren, men som rundt skolestart ble kraftig trappet opp. Mandag tas ytterligere 1.800 lærere ut, og totalt streiker da over 8.100.

Vi deler bekymringen for at det er stor lærermangel, at mange lærerutdannede finner seg andre jobber, og at arbeidspresset er stort. Det er også holdepunkter for at lærerne har hatt en svakere lønnsutvikling enn andre grupper. Det er heller ikke vanskelig å forstå at lærerne opplevde koronaperioden som krevende – eller at mange opplever at storsamfunnet tar dem for gitt.

Samtidig er det sånn at nesten alle disse punktene gjelder for svært mange andre ansatte, både i og utenfor offentlig sektor. Ikke minst gjelder det sykepleiere og andre i omsorgsyrker, som i motsetning til lærerne må jobbe turnus, og som ikke har fri hver sommer, jul, påske, vinterferie og høstferie. Alle forbund står selvsagt fritt til å gjøre sine egne vurderinger, men det faktum at mange andre grupper også opplever hverdagen som tøff, gjør at mange sliter med å finne sympati for lærerstreiken. Faktisk var det på mange vis lettere å sympatisere med SAS-pilotenes streik i sommer, selv om den også rammet svært mange familier, fordi den handlet om prinsipielle forhold rundt ansettelsesforhold og spilleregler i arbeidslivet, som svært mange av oss tar for gitt.

Nøyaktig hva lærerne krever, er det vanskelig for offentligheten å få innsikt i, rett og slett fordi detaljene i forhandlingene ikke kommer ut. Utdanningsforbundet lister opp en rekke punkter når de argumenterer for streiken, men i bunn og grunn er det åpenbart at det er lønn som er streikegrunnlaget. KS har blitt enige med 37 forbund om årets lønnsoppgjør, og lærerne er de eneste som ikke kunne si ja. Nå pågår det en ordkrig mellom KS og lærerorganisasjonene om virkelighetsbeskrivelsen – hvor de sentrale spørsmålene går på hvorvidt lærerne egentlig er lønnstapere i flere av de siste oppgjørene, hvorvidt de kommer dårligere ut enn andre grupper i år, og hvorvidt det faktum at mange av lærerne er blant de høyest lønnede gruppene i kommunene er et relevant argument i denne diskusjonen – all den tid lærerne også har lang utdanning.

Som i alle slike fastlåste konflikter, er det grunn til å anta at begge parter har mye rett. Det er også helt åpenbart at ingen av partene kan gi seg. Lærerorganisasjonene har valgt å streike på lønn, en situasjon det er vanskelig å gå tilbake på hvis man ikke får gjennomslag. KS er enda mer fastlåst, fordi det å forhandle en særavtale med lærerne vil oppleves som et tillitsbrudd mot alle de andre forbundene. Dessuten er det liten tvil om at kommuneøkonomien er presset – og for kommunene er det også sånn at hvis lærerne skal ha høyere lønn, blir det færre kroner å bruke på flere ansatte i skolene – som igjen kan forsterke mange av problemene lærerne med rette peker på.

Og fra uke til uke blir konsekvensene større og større for de uskyldige i denne saken, nemlig elevene. Det er trist å se hvordan tilsynelatende tilfeldige streikeuttak rammer elever i enkeltkommuner knallhardt – og dessverre kan vi frykte at dette får alvorlige konsekvenser for mange, ikke minst fordi alle landets skolebarn og ungdommer nettopp har vært gjennom en pandemi hvor det også var store hull i undervisning og oppfølging.

Flere tunge aktører, som Barneombudet, går nå overraskende langt i å blande seg i en pågående streik, for å slå alarm på vegne av de unge. Hvis situasjonen er så fastlåst som staten oppfatter den å være, er det bare ett tiltak som gjelder nå. Det er å tvinge fram en avslutning på streiken med tvungen lønnsnemnd.

Så betyr ikke det at diskusjonen om hvordan vi skal lønne, verdsette og støtte opp under lærerne er over. Ingen er uenige i verdien av gode lærere – og dette må vi som samfunn jobbe mer med i årene som kommer.