Gå til sidens hovedinnhold

Barnehagen – Arbeidslivets hjørnestein

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ikke mer enn 45 år siden barnehageloven ble vedtatt etter årelang kvinnekamp ledet av barnehagelærere og mødre. Barnehageloven var ikke bare starten på det fantastiske pedagogiske fagarbeidet og de trygge rammene vi er så heldige å kunne tilby barna våre i dag, men også et utrolig viktig steg for alle kvinner i Norge. I løpet av 70-tallet økte kvinnelig yrkesdeltakelse med voldsom fart og stadig flere kvinner ønsket lønnet arbeid. Disse kvinnene ble tatt imot av et arbeidsmarked som ikke tok hensyn til at folk hadde barn som måtte tas vare på. De barnehage- og daghjemstilbudene som fantes, var i tillegg dyre og langt ifra tilgjengelige for alle.

Ønsket om å få politisk flertall for barnehageutbygging og et godt pedagogisk tilbud som skulle være gratis, var en sak som samlet kvinner på tvers av partigrenser. Denne radikale kvinnebevegelsen støttet også de ansattes krav om økte bevilgninger og bemanning.

Mye har skjedd siden den tid, og i dag har alle barn lovfestet barnehageplass, noe som ble vedtatt i stortinget året 2008. Når den plassen da ligger flere kilometer unna hjemmet fordi grendebarnehagen måtte legges ned, kan det fort skje at enkelte familier må revurdere hvordan de velger å legge opp hverdagen sin. Med dagens tilskuddsordning, hvor kommunene har ansvaret for tilskuddssatsen til barnehagesektoren, risikerer vi at akkurat det kan skje.

Det er helt vanvittig at det skiller med ca. 100 000 per barn (under 3 år) i driftstilskudd mellom kommunene som bruker minst og mest på barnehage. Her må det tas grep. Vi kan ikke ha det slik at barna i en kommune er mindre verdt enn barna i nabokommunen - i hvert fall på papiret. Det må legges ned en nasjonal sats som sikrer likebehandling av barna våre og trygge barnehageplasser både i bygd og by.

Vi sitter på såpass mye kunnskap om temaet i dag at jeg trenger ikke å dra frem noe forskning for å påstå at dette er en kvinnepolitisk sak. Hvis en familie finner ut at de må gjøre endringer i hjemmet for å få hverdagen til å gå opp, så vil det i størst grad være mor i huset som da eventuelt vil redusere arbeidstid til fordel av å være hjemme med barna. Dette kan på sikt føre til at flere kvinner velger å prioritere mer tid hjemme imens barna er unge, overfor jobb og karriere.

Konsekvensene av det kan i beste fall føre til dårligere sysselsetting i næringslivet generelt, men i verste fall føre til alvorlige konsekvenser i de såkalte kvinneyrkene, f.eks. sykepleiere, lærere, sosialarbeidere, vernepleiere, barnehageansatte og butikkmedarbeidere. Disse yrkene, blant andre, står på listen over yrker med samfunnskritiske funksjoner og har vært ryggraden i å holde hjulene i samfunnet vårt gående under pandemien.

Det diskuteres mye i dag om kommunale barnehager vs. private barnehager - ideelle barnehager vs. kommersielle barnehager osv. Her er det mye fin debatt og gode argumenter, men også veldig mye dårlig retorikk som ødelegger for en sektor som i aller størst grad ønsker å ivareta våre barnas beste, uansett driftsform. Jeg har også mine meninger og ønsker om hvordan barnehager bør drives fremover, men overfor alt så ønsker jeg et bredt kvalitetstilbud for alle barn og foreldre, uavhengig av bopel eller økonomi.

Vi har kommet så utrolig langt på bare 45 år. Nå må vi sikre at vi fortsetter å gå fremover og ikke risikerer å ta store skritt tilbake.

Kommentarer til denne saken