Behovet for bedre dyrevelferd var begrunnelsen for at løsdriftskravet ble fastsatt i 2004. Det skulle i utgangspunktet tre i kraft i 2024, men ble tragisk nok utsatt til 2034. Til tross for 30 års overgangstid prøver enkelte å oppheve kravet, nå sist Innlandet Arbeiderparti. Dette må føles urettferdig for bønder som allerede har investert i omlegging.

Fortsatt står 35 prosent av norske melkekyr i båsfjøs. Til sammenligning er andelen i Sverige godt under 30 prosent, i Danmark 10 prosent, i Nederland 3 prosent og i Storbritannia 0,5 prosent. Norge henger etter sine naboland på flere områder innen dyrevelferd. Vi er langt fra «best i verden».

Ingen driftsform innebærer så stor grad av frihetsberøvelse som båsdrift. Dyrenes minimale bevegelsesfrihet blir ytterligere innskrenket av den elektriske kutreneren, som fortsatt er vanlig og lovlig i Norge. Kutreneren styrer den eneste bevegelsen som er mulig for kyrne – å ta et par skritt tilbake for å gjøre fra seg. Sverige har hatt forbud mot kutrener i en årrekke, og Danmark og Finland innfører forbud innen få år.

Blant flere dyrevelferdsmessige utfordringer med båsfjøs er at dyrene hindres i å utføre kroppspleie. Mange kyr og okser står med fastgrodd avføring som forårsaker kløe og etsesår. De kan ikke engang slikke seg eller skubbe seg for å stille kløen og ubehaget.

En annen utfordring gjelder samvær mellom ku og kalv. Forskning på systemer som tillater kontakt mellom ku og kalv er utelukkende basert på løsdrift. Tradisjonelt tas kalvene fra mora rett etter fødsel og settes i enkeltbinger. Isolasjon de første 8 ukene er skadelig for kalvens utvikling. Kalvene får også langt mindre melk enn de trenger og føler derfor sult, i tillegg til kronisk sugefrustrasjon. Kyrne får ikke være mødre, men skal kun bære fram kalver og produsere melk. En så instrumentell behandling av dyr får stadig mindre aksept.

Utvidet mosjonskrav fra og med 2024 er ment å kompensere for utsatt løsdriftskrav. Men tall fra Mattilsynet viser at det i 2017 var brudd på mosjonskravet hos 17 prosent av de inspiserte storfebesetningene. Nærmere to av ti bryter altså mosjonskravet, med de alvorlige følgene det får særlig for båskyrne, som dermed risikerer å stå fastbundet på bås hele året og livet ut. Oksers velferd bør også stå sentralt, siden de i båsfjøs kan stå bundet fra de er 6 måneder og til de slaktes. De er ikke omfattet av mosjonskravet.

Vi må lytte til fagmiljøene og deres anbefalinger om dyrevelferd, og ikke velge bakstreverske utveier som ikke bare forlenger båskyrnes lidelser, men også fører til at vi blir hengende etter andre land. Det må jobbes for å endre dyrenes livsvilkår til det bedre, blant annet gjennom gode støtteordninger – ikke videreføre systemer som vi allerede vet er helt uakseptable.