Gå til sidens hovedinnhold

Blå resept på sentralisering

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Snart åtte år med regjeringa Solberg har gitt oss mangt et bevis for det som nærmest er en naturlov: Enhver sentralisering av makt fører også til sentralisering av tjenester, aktivitet og folk.

Undervisningssektoren var bare ett av mange områder hvor regjeringa i kjent stil la sterke føringer for å endre strukturen. En rekke høyskoler og universiteter ble i 2015 mer eller mindre presset til å slå seg sammen. Presiseringa av at dette ikke innebar færre studiesteder, var like løgnaktig som at kommune- og regionreformene skulle styrke lokaldemokratiet eller at «nærpolitireformen» er hva navnet tilsier. Da protestene mot nedlegging kom, stakk de hodet i sanden og viste til at de ikke kunne blande seg bort i strukturelle grep gjort av de nye Universitetsstyrene.

Helgeland har blitt spesielt hardt rammet av denne slue og subtile sentraliseringspolitikken. Lærerutdanninga på Nesna har i over 100 år løst sitt samfunnsoppdrag på en utmerket måte. Å legge brakk en slik ærverdig og tradisjonsrik institusjon får vidtrekkende konsekvenser lokalt og regionalt. Tap på over 100 arbeidsplasser er svært dramatisk for en kommune med 1700 innbyggere. Forholdsmessig lik årelating av Oslo gir minus 48.000, forøvrig et mer nærliggende prosjekt for ei regjering med store ord og fett flesk om utflytting av statlige arbeidsplasser?

Utdanningsinstitusjoner i distriktene er viktige for å sikre fagpersonell til de samme distrikter. Nesna har sørget for lærere, Sandnessjøen for helsepersonell. En rekordhøy prosent uteksaminert derfra arbeider i regionen. Vettløse vedtak bør og kan reverseres, men skade skjer straks usikkerhet brer seg, en kjent oppskrift på sentralisering. Bare snakk om nedleggelse får folk til å posisjonere seg. Andøya flystasjon opplever flukt av nøkkelpersonell lenge før den uforståelige flyttinga er gjennomført, og hvem vil vel etablere seg i et dødsdømt fylkes- eller kommunesenter? Enten det gjelder Vadsø, Gryllefjord, Nesna eller Andøya er sirkelargumentasjonen komplett når det konkluderes med at man ikke kan satse på slike steder siden fagfolk skyr dem.

Enten man er for eller i mot sammenslåinger, må man innse at administrativ inndeling innen forskjellige samfunnsområder påvirker Norges utseende. Uansett størrelse har alle kommuner minst en skole, en barnehage og et gamlehjem, men det finnes mange ekskommuner som er fri for alle basistjenester, ja til og med en som er fri for folk. «Garantiene» gitt i myndighetenes løsmunnete retorikk eller i de mange intensjonsavtalene viser seg like svake som gravitasjonen er sterk i retning stedet hvor beslutningstagerne holder hus.

Sammenligning av tettsteder er en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Veksten i eksisterende administrasjonssentra har for en del av dem kanskje vært mer enn de har hatt godt av. Voksesmerter kalles det, mens de som mistet statusen er preget av tap for kjøttvekta. Uttrykket spøkelsesbyer er gjerne for drøyt på generell basis, men også her er det et tilfelle hvor det i dag er folketomt.

Om dagens retorikk skulle legges til grunn, burde Ullsfjord ha profittert på «synergieffekten fra byen». Mens Tromsø har nær tredoblet folketallet siden 1964, er det i stedet deling med samme tall som gjelder der. Det detroniserte kommunesenteret Sjursnes kan ikke engang defineres som tettsted (min. 200 innb.). Se på Myre vs Strengelvåg, Leknes vs Stamsund, Kolvereid vs Foldereid, Ski vs Kråkstad osv.! Påstå gjerne at sammenslåinger er rett medisin, men da går du også inn for sentralisering. Både det blotte øye og statistiske data avslører den åpenbare og ubønnhørlige sammenhengen.

I kommunereformen lå en klar forutsetning, presisert av stortingsflertallet: Det skulle være reell frivillighet for kommunene i prosessen. «Reell» burde jo bety at det ikke ble brukt hverken tvilsom lokkemat, trusler, økonomisk strupetak eller det som verre er. Sistnevnte alternativ ble sentralmaktas løsning mot en del kommuner som ikke lot seg hverken lure eller presse til «frivillig tvang». Ren, skjær tvang var også metoden da fylker hals over hode, uten hverken ordentlig utredning eller høringer ble slått sammen.

Politireformen var ærlig på at tjenestesteder ville bli nedlagt. «Nær» som prefiks er tilføyd fordi svartemarjer skal suse forbi fra tid til annen, men bare det at personalet og deres familier ikke lenger bor der er et stort tap for bygdene. Intensjonsavtalene som skrives ved ymse andre sammenslåinger, er fulle av forsikringer mot nedleggelser og tap av arbeidsplasser. Det varer ikke lenge før disse viser seg å være verdiløse.

Kampen for å beholde lokal og regional sjølråderett dreier seg om vi skal kjenne igjen landet vårt på sikt. Styring av offentlige institusjoner og tjenester etter foretaksmodellen under stadig større administrative overbygninger er også sterkt sentraliseringsdrivende. Blåruss og ledelse i de forskjellige maktens høyborger overøser oss med tallknusing og fine fraser: kraftsamling, sterkere fagmiljøer og ikke minst ordet som florerer mest i deres argumentasjon. De burde heller spørre seg hvor «robust» Nesna, Ullsfjord, Finnmark eller landet som helhet blir og om vi ikke alle har tapt når totalregnskapet gjøres opp?

Regjeringas reformer ser ut til å ha en fellesnevner: Alt må visst være så himla stort for å være noe å samle på. Det kan virke som de styrer etter et nytt bibelord: «Størst av alt er storleiken». Ved høstens valg bør derfor velgerne sørge for inndragelse av deres blå resept på sentralisering!

Kommentarer til denne saken