Gå til sidens hovedinnhold

Blinde konger på haugen!

Artikkelen er over 1 år gammel

De store redaksjonene ser ikke lenger Trøndelag– eller resten av landet – innenfra. I Giske-saken har dette gjort deler av dekningen til en parodi.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da jeg som ung journalist på 1980-tallet en sjelden gang deltok i sosiale sammenhenger med andre pressefolk i Trondheim, var det særlig stas å komme så nær «Oslo-journalistene» som mulig. De brakte med seg en eim av den store verden til oss som svømte rundt i små, lokale andedammer. For der satt de rundt bordene, journalister og fotografer fra VG, Dagbladet, Aftenposten, NTB, Dagens Næringsliv ... De var mange, ofte høylytt dominerende – langt mer selvsikre enn de fleste av oss heimfødinger.

Tilfeldighetene bidro til at jeg var i Ålesund da VG åpnet sitt lokalkontor. Sjefredaktør Einar Hanseid, som noen år senere ble min sjef i Aftenposten, viste seg ikke akkurat fra sin mest beskjedne side da han så ut over den store folkemassen som hadde samlet seg for å bivåne verdensbegivenheten. «I dag kommer Norge til Ålesund», buldret han – og satte dermed VGs tilstedeværelse inn i den konteksten han mente den hørte hjemme. Budskapet var at fra nå av skulle sunnmøringene lese Sunnmørsposten for lokale nyheter – og VG for å holde seg oppdatert om verden utenfor.

Jeg har ikke tatt meg bryet med å finne ut hvor mange journalister Oslo-avisene og NTB på det meste hadde utenfor hovedstaden. Men det var mange. Som vaktsjef i Aftenpostens morgenutgave en periode sist på 1990-tallet hadde jeg jevnlig kontakt med dem. Vi hadde journalister på Lillehammer, i Fredrikstad, Sørlandet, flere steder på Vestlandet – og selvfølgelig; nordover. Og rett utenfor landegrensene – i København og Stockholm. Finland ble dekket av en «fast frilanser» bosatt i Helsingfors. Og videre utover – i så å si alle verdensdeler og flere europeiske land.

Korrespondentene, både de nasjonale og de internasjonale, var noe av det første som ble ofret da medieøkonomien begynte å skrante. For dette systemet kostet – etter hvert mer enn direktørene mente det smakte. Og la det være sagt – det var elementer av sløsing i systemet. Jeg husker fortsatt en av Aftenpostens mest legendariske utenrikskorrespondenter, med flere perioder i Asia bak seg. Han så i ingen grunn til å leie leilighet – men var kontinuerlig på reisefot og bodde på hotell. Og han kunne være borte fra Norge i årsvis! Reiseregningene må ha vært astronomiske. Men det han leverte, bidro til å gjøre avisas utenriksdekning unik – og uunnværlig for alle som var opptatt av å forstå verden. Han oppsøkte steder som ingen andre journalister dro til, og satte dermed de store begivenhetene inn i ofte lokale og regionale sammenhenger.

I dag er NRK nesten enerådende i å holde seg med «lytteposter» utenfor i landet. Noen er riktignok tilknyttet en håndfull kommersielle redaksjoner, men svært få – sammenlignet med hvordan det inntil relativt nylig var.

Jeg tror vi – i betydningen bransjen – har kortsluttet og satt likhetstegn mellom det å få med seg det som skjer – og å forstå hva som skjer. For med all mulig respekt: Hvordan kan politiske journalister innbille seg at de gir et dekkende bilde av det som skjer i Nord-Norge, Trøndelag eller på Vestlandet – når de sitter på ræva ved en pult i hovedstaden? Kildene man lener seg på er i beste fall stortingsrepresentanter fra de aktuelle regionene – som, naturlig nok, har sin egen agenda.

I mange år har man forsøkt å dekke opp for den manglende tilstedeværelsen ved å inngå samarbeidsavtaler med andre redaksjoner. Da Trønder-Avisa kjøpte Namdalsavisa for fem år siden, ble det etter hvert inngått en avtale om fri flyt av stoff mellom redaksjonene. Det er en avtale jeg har priset meg lykkelig for utallige ganger! Men vi har også sett hvor ofte saker skrevet av journalister i den ene avisa, ikke uten videre vinkles slik at den passer i den andre. Slik også i et større bilde – hva nå vi snakker om nasjonalt eller internasjonalt. Vinklingen tar ofte utgangspunkt i den løpende dekningen i nedslagsfeltet, og har som premiss at leserne kjenner samfunnskonteksten og nyhetsbildet over tid. Dette var den viktigste begrunnelsen for at man holdt seg med korrespondenter. Å «sakse» fra lokale og regionale aviser var greit nok i mindre saker, gjerne knyttet til løpende hendelser, men når man skulle forklare tyngre prosesser og dekke viktige nyheter, ønsket man kontinuitet og egne vinklinger, tilpasset den konteksten egne lesere befant seg i.

Jeg har snakket med venner og gamle kolleger i Oslo-redaksjonene om dekningen av den såkalte Giske-saken. Det gir et fascinerende innblikk i virkningen av at man ikke lenger har aktive lytteposter – og, for så vidt; også i virkningen av at den politiske journalistikken over tid har endret seg.

Oslo har laget seg sitt eget narrativ – i Giske-saken som i alt annet, slik vi utenfor Oslo har våre. Dette er ikke kritikkverdig, tvert imot naturlig, men det er kritikkverdig å late som om det ikke er slik. I Oslo klager man gjerne over at «distriktspressen» formidler et forvrengt bilde av hovedstaden – men ser ikke at man gjør nøyaktig det samme selv!

Jeg har fulgt trøndersk politikk tett i snart tjue år. Derfor ser jeg også hvor feil man fra utsiden ofte tar når man beskriver virkeligheten. I forkant av det kommende årsmøtet i Ap har flere medarbeidere i Trønder-Avisa brukt tid på å ringe rundt og snakke med nåværende og tidligere aktive politikere i partiet. Ikke så mye for å intervjue dem, som for å etablere en korrekt oppfatning av hva som skjer. Når vi ringer får vi som oftest ærlige og oppriktige meninger – fordi man over år har opparbeidet tillit. Og når man snakker med folk fra ulike miljøer, korrigeres også forsøk på å plante bestemte virkelighetsoppfatninger.

Derfor vet jeg at striden rundt Trond Giske handler om uendelig mye mer enn etterdønninger etter metoo. Det handler egentlig aller minst om det. Men mye om etterdønningene etter fylkessammenslåingen og den gamle striden om dominansen til Trondheim Ap kontra partilagene utover i fylket – ikke minst i nord. Jeg har snakket med framtredende, kvinnelige lokalpolitikere som gjerne skulle hatt en annen fylkesleder enn Trond Giske – men som kvier seg for å ta synet ut i åpent lende, fordi man ikke vil bli tatt til inntekt for at dette handler om metoo. Mange hadde ønsket seg en leder, gjerne kvinne, som ikke er medlem i Trondheim Ap. Mer komplisert er det ikke.

I Oslo eksisterer ikke dette narrativet. Der forholder man seg til den virkeligheten som skapes i de sosiale sirklene hvor journalister fra ulike redaksjoner møter hverandre, basert på opplysningene de får fra de samme kildene – som alle har til felles at de enten jobber i hovedstaden, eller oppholder seg der på grunn av politiske verv. Og – ikke minst: De har utviklet et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Politikere som er sultne på nye verv og posisjoner, kommer seg gjerne ikke opp og fram uten drahjelp fra kjente journalister og kommentatorer med gjennomslagskraft.

Vi snakker mye om polarisering i samfunnet. Årsakene er mange – og flere av dem kan knyttes til utviklingstrekk på metanivå, hvor blant annet digitaliseringen spiller en betydelig rolle. Men fraværet av lokale lytteposter – som kunne internt kunne korrigert bildene som skapes langs aksen Marienlyst og Løvebakken – er også en del av bildet. Når journalistene selv ikke kjenner virkeligheten utenfor egen sfære, blir det vanskelig å forvente at leserne skal gjøre det. Det behøver man faktisk ikke skjønne mye for å forstå!

Kommentarer til denne saken