Gå til sidens hovedinnhold

Boligmarkedet er svært sentraliserende.

Og vi må tenke nytt for å endre det.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For de aller fleste av oss er investeringen i egen bolig det viktigste vi gjør i løpet av livet. De aller fleste av oss eier vår egen bolig. Det er bra. Og som med alt annet har vi ulike ønsker for hvordan vi vil bo; noen sentralt i leilighet, andre landlig og fritt i enebolig. Hvordan vi har det hjemme betyr svært mye for de aller fleste nordmenn.

Det er undervurdert hvor sentraliserende boligmarkedet fungerer i praksis. Mye har med kostnader, verdistigning og finansiering å gjøre. Og noe har med arealpolitikk å gjøre.

Du kan tape en million når du setter nøkkelen i døra.

Det koster like mye å bygge et hus enten det er i Trondheim eller i Ålen. Kravene er de samme, materialene og håndverkerne koster det samme. Eneste forskjell er tomtekostnad. Forskjellen er at i mange norske distrikt vil du ikke få igjen kostnadene ved å bygge et hus om du skal selge det. Det vil du alltid klare i sentrale strøk, ofte med god avkastning. Videre har vi de siste 30 årene sette en sammenhengende prisstigning på eiendom som i realiteten har gjort at mange nordmenn har bygd betydelige verdier i eiendom. Om to søstre kjøpte seg hvert sitt hus i 1995, henholdsvis på Byåsen og i Selbu er det i dag ingen tvil om hvem som er vinneren. Dette ser selvsagt folk, resultatet blir ofte at man velger å etablere seg sentralt. En allerede uheldig utvikling blir dermed selvforsterkende; bygdene blir å slite enda mer med negativ utvikling og vi får galopperende prisutvikling på bolig sentralt mange har problemer med, i kombinasjon med pressproblematikk knyttet til for sterk vekst. Infrastruktur som ikke holder tritt, opphopning av dårlige sosioøkonomiske levekår og utenforskap.

Dette kan endres med relativt enkle grep.

Vi kan selvsagt ikke forby at boligprisene stiger i sentrale strøk. Men vi kan gjøre det rimeligere og mer attraktivt å bygge i distriktene. Det er etter mitt skjønn tre ting vi må ta tak i:

  • Kostnadssiden. Frem til min generasjon var nordmenn et folk som ofte bygde husene sine selv. Man la egeninnsats i hus og materialer for å senke bygekostnadene. Stadig mer rigide krav fra myndighetene har gjort dette vanskelig. Videre er det de samme tekniske kravene som gjelder uansett hvor du bygger. I sum er jeg ikke i tvil om at dette har gjort det betydelig dyrere å bygge hus i Norge enn tidligere. Boligmarkedet er annerledes i distriktene – folk bygger ofte for å bo selv, sjeldnere som investeringsobjekt. All den tid problemet er at det bygges alt for lite bør staten kunne lempe på en del krav i store deler av landet for å gjøre det mulig å bygge rimeligere.
  • Areal. Skal man bosette seg landlig er det ofte fordi man ønsker noe annet enn å bo midt i en by. Man ønsker plass, nærhet til natur og kanskje utsikt. Igjen gjør staten dette veldig vanskelig. Statlige retningslinjer for plassering av bolig i nærheten av kollektivtransport (som nesten ikke eksisterer), vern av strandsone der det ikke bor folk, krav til gang og sykkelvei etc gjør at distriktene ikke får nytte av et naturlig fortrinn. Selvsagt bør det være slik at folk i langt større grad får bygge der man vil.
  • Egenkapital. Bankene beregner gjeldskapasitet ut fra markedsverdi, når denne er under byggekost sier det seg selv at terskelen for å få finansiering blir høyere jo mindre sentralt man bygger. Her er det mulig å bruke Husbanken mer aktivt for å sikre at dette ikke stopper utviklingen. Høyst sannsynlig kommer det heller ikke til å koste noe, her bygges det ikke på spekulasjon, men for å bo.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Mange steder jeg har besøkt i distriktene er det få, om noen hus, å oppdrive for de som ønsker å etablere seg. Det øker selvsagt terskelen for å få til en positiv utvikling gjennom bosetting og befolkningsøkning. Jeg tror det er av de grunnene som er nevnt over. Når staten utformer boligpolitikken er det med storbybrillene på. Problemene i Oslo, Bergen og Trondheim blir dimensjonerende for reglene også steder det ikke er relevant. Og selv om intensjonene ofte er gode kan resultatet bli galt.

Det koster ingenting å endre dette.

Det som foreslås her koster samfunnet lite og ingenting. Kostnadene til den underliggende sentraliseringen som skjer er derimot enorm. Lokalsamfunn som tappes for folk i distriktene, folk som ikke kommer inn på boligmarkedet i byene grunnet høye priser og pressproblematikk er svært kostbart både for samfunnet og den enkelte. Her handler det om vilje og om å få på plass en politikk som ser hele landet.

Kommentarer til denne saken