Det var neppe vanskelig å bli enig om at de lange linjene i forsvarspolitikken skal ligge fast da Sp og Ap ble igjen alene ved Hurdalssjøen tidligere i høst. Det bærer da også linjene om Forsvaret i regjeringsplattformen tydelig preg av.

Ap og Sp er, ved siden av Høyre og Frp, de mest forsvarsvennlige partiene i landet. I bunn ligger medlemskapet i NATO som en hellig bunnplanke. Selv om det i teorien kanskje finnes en fraksjon i Ap som er kritisk til det norske medlemskapet i Atlanterhavspakten, iallfall i AUF, har ikke opponentene verken stort eller reelt spillerom. Det var Ap som enerådig regjerte landet da vi ble medlem i alliansen – og partiet har aldri latt tilløp til indre motstand rokke ved partilinjen. De siste som prøvde endte med å hoppe over bord – og bidro til å etablere SF, partiet som la grunnlaget for dagens SV.

  • Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel 16: Forsvar
  • Hurdalsplattformen kan leses her.

I Sp er det knapt mulig å finne en eneste tillitsvalgt som er uenig i partiets linje i forsvars- og alliansepolitikken. Og i den grad det er mulig, har ungdomsorganisasjonen SpU ligget til høyre for moderpartiet i alle spørsmål som inkluderer kuler og krutt, og resolutt tatt til orde for styrking av all forsvarsmakt. Her er ikke et brukket gevær å spore, uansett hvor godt man leter. I og for seg ikke bemerkelsesverdig, all den tid vi snakker om en bevegelse hvor hedersmerket for langt og tro tjeneste i partiet gjerne har hedersplass ved siden av HV-plaketten.

Slik sett er det ikke merkelig at hele kapitlet er preget av «Stø kurs». I den grad noe skal endres, handler det om hva man vil ha mer av. Soldater og offiserer, for eksempel. Partiene er enige om at Forsvaret skal få 1000 nye ansatte i operative stillinger de kommende årene. I praksis betyr dette tusen nye offiserer – for sivilt ansatte er ikke operative i militær forstand. Antall soldater i HV, som i realiteten er vårt gjenværende landforsvar med territorielt ansvar, skal tilføres 5000 nye soldater. I den grad et måtte være nødvendig for å sikre rekrutteringen, skal det opprettes et nytt utdanningssenter som skal sikre tilgang på personell.

Ut over dette er kapitlet lite forpliktende – dersom vi ser bort fra bevilgningen av 250 millioner til omstilling i heimkommunen til forsvarsminister Odd Roger Enoksen, som plaster på såret for at Luftforsvaret legger ned og sjekker ut. Det var vel kvitteringen han måtte legge igjen hjemme før han kunne takke ja til utnevnelsen.

Så vidt jeg klarer å se er kapitlet kjemisk fritt for enhver påpekning av hvilke sikkerhetstrusler Norge kan tenkes å stå overfor – selv om dette samtidig er tydelig til stede, i form av omskrivinger og antydninger. Her dyrkes som tidligere kunsten å skrive mellom linjene. «Det er spesielt viktig at Forsvaret er i stand til å løyse utfordringar Noreg kan stå overfor i nordområda» og «Noreg er (…) NATO i nord» er blant flere formuleringer som viser retning, uten at elefanten i rommet tiltales ved navn. Her gjelder det å være tydelig – uten å være direkte.

Man kan selvfølgelig si at dette er en selvfølge, men vi ser likevel en dreining fra tidligere – hvor bidrag til NATOs internasjonale operasjoner, i stor grad under ganske fjerne himmelstrøk ispedd oppdrag for FN fra tid til annen, var det dominerende. Sant nok omtales fortsatt behovet for å bidra til forsvarsalliansen utenfor eget land, men hovedfokus er ikke til å ta feil av: Vår lange kyst og potensielle «utfordringer i nord». At Norges største militære styrkebidrag utaskjærs er flyttet fra Afghanistan til Litauens skogområder i grensetraktene i øst bidrar utvilsomt til det samme. Det er ikke lenger Taliban som er usikkerhetsmomentet, men arvtakeren etter den Røde hær, armeen som i sin tid frigjorde Finnmark.

Behovet for å styrke landforsvaret går igjen. Ikke uten grunn. Mens Sjøforsvaret og Luftforsvaret er kraftig opprustet de siste ti årene, i omfattende investeringsprosesser som fortsatt pågår, har den tradisjonelle Hæren blitt bygd ned, i et slik omfang at den gamle støttestyrken HV er blitt bærebjelken i den delen av Forsvaret som bokstavelig talt er tiltenkt å forsvare fedrelandets jord. Også her er det viktig for den nye regjeringen å øke tilstedeværelse og kampkraft i Troms og Finnmark. Det er fristende å antyde at vi i dette ser konsekvensene av at Ap-lederen har NATOs generalsekretær sittende på bakrommet, mens Sp-lederen har fått selskap av flere pensjonerte generaler – deriblant en tidligere forsvarssjef – som alle helt sikkert har vært tydelige i sitt budskap. Mens det sivilt er «vanlige folks» tur, er det i Forsvaret nå «vanlige soldater» som skal prioriteres. At man er tydelig på at de spesialiserte enhetene skal spisses enda mer, endrer ikke dette inntrykket. Man er på vei tilbake til tiden da prioriteringene var enklere enn de første årene i vårt århundre: Norske soldater skal forsvare norske interesser. Og da holder det ikke at de blir bedre. De må også bli flere.

At en regjering styrt av NATO-sjefens tidligere partileder omfavner 2-prosentsmålet føyer seg sånn sett inn i mønsteret. Så gjenstår det å se hvor lett dette er i praksis når alle gode formål presser på

Forsvarskapitlet er kanskje den delen av plattformen som vekker minst oppmerksomhet. Den nye regjeringen vet at den har flertallet på Stortinget bak seg i alle viktige avveininger. Uten at dette betyr at veien til økte bevilgninger til bomber og granater er kort. Der de nye rødgrønne regjeringskameratene har vanlige folk å prioritere, tenker opposisjonen – iallfall deler av den – på folk flest. Og vanlige folk flest går ikke i uniform – men i jeans. Det blir Odd Roger Enoksens utfordringer de kommende årene, slik det har vært for hans forgjengere. En krone til forsvar er fortsatt en krone til en etat mange tror vi aldri kommer til å få bruk av.

Plattformen viser at det ikke står på viljen. Så vil månedene og årene som kommer vise hvordan det står til med evnen, når alle gode tiltak skal veies opp mot hverandre. Men at vi har fått (nok en) regjering som viser ekte forkjærlighet for «militærvesenet» som flere av Jonas Gahr Støres forgjengere i partilederstolen ønsket å rasere, er det ingen vil om. Det viser ikke minst understrekningen av at man vil «auke Noregs totale forsvarsevne ved å styrkje og vidareutvikle vårt eige nasjonale forsvar, NATO-alliansen og samarbeid med enkeltallierte».