Under overskriften «Norsk mat i 2030?» var det et voldsomt møte til den landbrukspolitiske debatten under Agri Stiklestad denne uka. Flere hundre møtte opp for å høre landbruksminister Sandra Borch (Sp) og en rekke stortingspolitikere.

«Kornet er symboltungt når det er krig i Europas kornkammer», sa lederen i Norsk Bondelag Bjørn Gimming tidlig i sitt åpningsinnlegg.

De ordene har en dypere bunn enn han kanskje selv tenkte over da han skrev dem. Det stemmer jo i høyeste grad at Ukraina er Europas kornkammer, men det har i historisk perspektiv vært vel så mye av en forbannelse for landet, som en velsignelse.

For ganske nøyaktig nitti år siden ble millioner – ja, millioner – av ukrainere sultet i hjel i Stalins politisk motiverte – og bevisste – masseutsulting av ukrainas bønder. Selv såkornet måtte leveres inn for å møte Sovjetregimets «kvoter», med forutsigbare og katastrofale konsekvenser. Få år senere var det nazistene som tok seg retten til å påføre ukrainerne grusom lidelse, med den hensikt å rane landets «brødkurv» og fordrive og sulte i hjel ukrainerne som bodde der. Og når Ukraina nå nok en gang utsettes for hensynsløse overgrep, vil en av virkningene som merkes hardest globalt være nettopp tilgangen på mat. Kontrasten mellom den skjøre våronna i Ukraina og de grusomme krigshandlingene viser oss hvor sårbart det meste egentlig er.

Selv om statssekretær Christian Anton Smedshaug (Sp) nylig uttalte at vi på grunn av krigens utvikling trolig ikke lenger trenger å frykte et helt bortfall av ukrainsk korn på verdensmarkedet, vil konsekvensene likevel bli store. Redusert eksport fra Ukraina påvirker i seg selv prisene, og det uavhengig av de voldsomme kostnadsøkningene på innsatsfaktorer som drivstoff og kunstgjødsel. Det rammer verdens fattige – og alle som er avhengige av FNs matvareprogram – verst, men virkningene merkes også her os oss.

I freds- og oppgangstid er ikke matsikkerhet et ord som vekker det helt store engasjementet i sentrale politiske kretser. Også i synet på mat- og forsyningssikkerhet har vekslende regjeringer vært svært preget av samtidens klokkertro på at alt ordner seg. To års pandemi, vedvarende forsyningsproblemer på en rekke områder, etterfulgt av inflasjon og krigsutbrudd, har endret alt dette. «Den reelle beredskapen til Norge ligger i den løpende produksjonen. Jeg er ikke mot kornlager, for all del, men det er ikke i lageret beredskapen ligger», sa Gimming.

For i krisetid er matsikkerhet noe av det aller viktigste. Dermed står regjeringen foreløpig tydelig ved sine tidligere løfter overfor norsk landbruk, men landbruksminister Sandra Borch (Sp) signaliserer også sterkt at hennes viktigste jobb er å bidra til «økonomisk trygghet og fremtidstro i næringen».

Dette innebærer noen viktige og interessante prioriteringer fra regjeringshold, men som igjen innebærer et potensiale for konflikt. Om regjeringen er forberedt på det, gjenstår å se.

For bakteppet for årets landbruks-, lønns- og pensjonsoppgjør (og for hele finanspolitikken) er jo nå det nye (og for min generasjon hittil ukjente) behovet for å unngå overoppheting av økonomien. Etter årevis med lave renter og gode tider for enhver utgiftspolitiker, fører krisene og mangel på innsatsfaktorer nå til at inflasjonsspøkelset og renteoppgang igjen truer. Det varsles derfor tilbakeholdenhet på alle hold.

Det vil merkes. Store, prestisjefylte investeringer som ny NTNU-campus og motorveier bygget for 110 km/t er plutselig ikke like aktuelle lenger. Og viktigere: Vi må alle forberede oss på å få det trangere. Som alltid i krise, vil dette slå svært urettferdig og usosialt ut dersom en ikke fører en svært aktiv politikk for å motvirke skadevirkningene. Det er for eksempel bare dager siden SSB presenterte nye tall for barnefattigdom i Norge.

I en slik situasjon vil det kreve en viss pedagogisk evne fra regjeringens side å prioritere vekst og store utgiftsøkninger i én sektor fremfor andre. Dette vet bondelagsleder Gimming godt, og han kom da også denne problemstillingen i forkjøpet:

«Jeg har ikke noen tro på at det er en bedre økonomi i landbruket, kostnadsdekning i landbruket som skal bidra til at norsk økonomi går over ende», sa han. «Det må være andre steder som er riktig sted å spare inn i år. Dette er ikke tida for å spare i norsk matproduksjon».

Jeg tror Bondelaget gjør klokt i å så tydelig anerkjenne at behovene i norsk landbruk innebærer en mulig interessekonflikt mot andre deler av samfunnet, og å innse at mer til landbruket betyr mindre til noe annet. Skal regjeringen for eksempel leve opp til sine løfter om å begynne å tette inntektsgapet i år, tyder jo det alle meste på at det helt faktisk innebærer å prioritere bønder fremfor en rekke andre grupper i samfunnet. Og dersom ikke regjeringen selv tydelig velger hvilke grupper som dermed må belage seg på å få minst, vet vi alle hva fasit vil bli: De med minst, vil nok en gang rammes hardest.

Dersom regjeringen skal greie å løfte landbrukssektoren, tror jeg ikke de kommer utenom å følge opp med en mer offensiv fordelingspolitikk enn de så langt har forpliktet seg til.

Slike prioriteringer blir nødvendige, men det er langt fra sikkert at alle er helt klare for det. For i en rekke andre sektorer – og i de aller fleste hjem – vil det måtte spares og kuttes i månedene som kommer. Ingenting tilsier at verken næringslivet eller øvre middelklasse for eksempel er særlig motiverte for skatteøkninger. Men prioriteringen, den ekte, faktiske prioriteringen, er tilbake som øvelse i norsk politikk. Da må vi alle ta stilling til hva vi mener er viktigst. Som matsikkerhet.