Gå til sidens hovedinnhold

Bøndenes sak er også nasjonens sak

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Pave Johannes den gode, som var sønn av en fattig italiensk bonde, sa en gang at «du kan bli ruinert på tre måter, av damer, spill og landbruk, men at min far valgte den mest besværlige – landbruket». Til tross for at vår nåværende landbruksminister kommer fra Kristelig Folkeparti, er det nok flere som sliter innen samme næringsvei, som føler på det samme.

I fjor godtok bøndene et smålåtent tilbud fra staten, som følge av koronakrisen. Krisen er med oss fortsatt, men bøndene har rett i at inntektsøkning som har kommet som følge av koronastengte grenser, hverken er varig eller kan tas til inntekt for landbrukspolitikken.

Det er en fare for at snakket om makroøkonomien i landbruket – om prosentvise økninger fra år til annet – fjerner seg fra livets realiteter i norske bygder. Landbruket er sterkt kapitalkrevende, og gjeldsbyrden er likeså tung for de som velger å satse. Næringen har gjennomgått tøffe omstillinger over mange tiår. Likevel er ikke næringsinntektene større enn at mange har hovederverv utenfor gården. Nå spør de seg om dobbeltarbeidet er verdt strevet – og om det er noe å overlate til neste generasjon.

Landbruket står i en særstilling, der bøndenes organisasjoner gis muligheten til å forhandle med staten om priser og andre tiltak. Slik har det formelt vært siden hovedavtalen for jordbruket kom i stand i 1950, men reelt siden kriseårene i mellomkrigstiden. Dette forhandlingsinstituttet har organisasjonene forvaltet godt.

Jordbruksforhandlingene er en tautrekking, der staten som den ene forhandlingsparten sitter med bukten og begge endene. Bondelaget har pleid å strekke seg langt for å oppnå en enighet. Det kommer selvfølgelig heller ikke uten offer fra Bondelagets side. Den forrige gangen bondeorganisasjonene brøt i jordbruksforhandlingene, i 2017, skilte det også 1 milliard kroner mellom bøndenes krav og statens tilbud. Ledelsen i Bondelaget har følgelig kommet under sterkt press fra sine egne medlemmer om merkbare gjennomslag.

Bred støtte for landbrukets sak, som omsettes til politisk press i Stortinget, er bøndenes forse. Dette har skiftende regjeringer fått merke. At forhandlingsbruddet kommer akkurat i år, vil nok også ha mobiliserende kraft på bondeorganisasjonene for et regjeringsskifte etter valget. Landbruksminister Olaug Bollestad har nok hatt lite å stille opp med for å forhindre det, men burde ha forutsett at organisasjonene ikke kunne forhandle med et slikt utgangspunkt.

Nå som forhandlingene er brutt, blir det opp til Stortinget å avgjøre saken. Om opposisjonen er aldri så mye konstruktiv, er den trolig uinteressert i å redde Solberg-regjeringen med et mer generøst oppgjør. Regjeringen er sannsynligvis tvunget til å gjøre opp med Frp, som mener at bøndene har fått mer enn nok allerede. Regjeringen står i en dødens posisjon. Mest av alt er det synd for landbruket.

Kommentarer til denne saken